Vi hadde akkurat gitt hverandre en klem utenfor bygningen hennes da hun spurte om å få ta bilde av førerkortet mitt. Først trodde jeg hun tullet. Jeg hadde kommet for å hente henne til den tredje daten vår. Planen var et kunstmarked, og jeg hadde ikke sett for meg at vi skulle bli stående og diskutere legitimasjonen min.
Jeg er 30, hun er 28. Vi hadde matchet på Hinge omtrent tre uker tidligere og møttes to ganger. Begge datene hadde vært fine, syntes jeg. Praten gikk lett, vi lo av de samme tingene, og jeg gledet meg til å se henne igjen. Kunstmarkedet lå rundt en halvtimes kjøretur utenfor byen. Hun hadde sagt det var tungvint å komme seg dit og spurt om jeg kunne hente henne. Det ville jeg gjerne.
Hun forklarte at hun pleide å sende et bilde av førerkortet til bestevenninnen sin før hun satte seg i bilen til en mann hun datet. Da visste noen nøyaktig hvem hun var sammen med. Det var en fast forholdsregel hun hadde, også med andre menn.
Jeg skjønte godt at hun ville at noen skulle vite hvor hun var, og hvem hun var med. To hyggelige dater var ingen grunn til at hun skulle slutte å være forsiktig. Men førerkortet mitt inneholdt også hjemmeadressen min, fødselsdatoen og førerkortnummeret. Jeg likte ikke tanken på at et bilde med alle de opplysningene skulle ligge på telefonen til en jeg ikke kjente.
Jeg sa at hun gjerne kunne ta bilde av bilen eller registreringsnummeret, sende navnet mitt til venninnen eller dele posisjonen sin underveis. Hvis det ikke var nok, kunne vi kjøre hver for oss og møtes på markedet. Jeg ville ikke bli fornærmet om hun foretrakk å kjøre selv. For meg virket det som en måte å få til daten på uten at noen av oss måtte gå med på noe vi var ukomfortable med.
Hun så overrasket ut da jeg sa nei. Hun lurte på hva jeg var redd for hvis jeg ikke hadde noe å skjule. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke beskyldte henne for noe. Jeg pleide bare ikke å gi fra meg kopier av legitimasjonen min til folk jeg hadde møtt to ganger.
Forslaget om å møtes der løste ikke problemet for henne. Hun mente dette var et enkelt sikkerhetstiltak, og at motviljen min gjorde henne mer urolig. En ordentlig mann ville forstå hvorfor kvinner måtte passe på, mente hun. Jeg hadde forsøkt å finne et alternativ, men hun virket nå mer usikker på meg.
Stemningen ble klein. Hun sa at hun heller ville droppe daten, og jeg sa at jeg forsto. Det jeg hadde gledet meg til, var over før vi i det hele tatt hadde forlatt bygningen hennes.
Senere samme kveld sendte hun en melding om at hun ikke trodde vi passet sammen. Hun trengte en som ikke ga henne dårlig samvittighet for å sette sin egen sikkerhet først. Det var vondt å lese. Jeg hadde ikke prøvd å gi henne dårlig samvittighet, og jeg ville ikke at hun skulle sette seg i bilen min hvis hun følte seg utrygg. Men meldingen gjorde det tydelig at hun hadde opplevd samtalen annerledes enn meg.
Jeg tenker fortsatt på hvor godt jeg likte henne. Den lette praten og den felles humoren på de første datene hadde betydd noe for meg. Nå er det siste hun har sagt, at vi ikke passer sammen. Jeg vet fortsatt ikke om hun oppfattet forslaget om å møtes på markedet som et forsøk på å finne en løsning.
