Tredje date, samme diner ved bensinstasjonen. Vi hadde god kjemi og like lang reisevei. Jeg begynte bare å bli litt for godt kjent med de laminerte menyene.
Jeg er 30, hun er 28, og vi bor omtrent femti minutter fra hverandre. Før vi begynte å møtes, sa hun at ingen av oss skulle måtte reise lenger enn den andre. Det hørtes rimelig ut. Jeg var ikke ute etter en dame som tok hele kjøreturen hver gang mens jeg ventet rett ved min egen inngangsdør.
Problemet var stedet midt imellom. Der ligger en trist liten diner ved en bensinstasjon. Nå har vi spist der tre ganger. Vi har fått et fast spisested, utelukkende på grunn av beliggenheten.
Jeg liker henne. Det er det som gjør dette vanskelig. Hun er morsom å være sammen med, og vi har skikkelig god kjemi. Hadde jeg ikke trivdes i selskapet hennes, ville jeg neppe sittet og forhandlet om å få prøve en annen restaurant. Da hadde jeg hatt tre skuffende måltider bak meg og et nokså enkelt valg foran meg.
Så jeg foreslo å kjøre til nabolaget hennes neste gang. Jeg ba ikke henne om å gjøre mer. Jeg tilbød meg å ta den ekstra turen selv. For meg løste det problemet: Vi kunne spise et annet sted uten at hun måtte reise lenger.
Hun sa nei. Hun vil ikke at vi skal venne oss til at den ene gjør mer enn den andre. Det gjaldt tydeligvis også når jeg tilbød meg å kjøre. Jeg prøvde å finne et nytt sted å spise. Vi endte med å diskutere hvordan innsatsen skulle fordeles framover.
Jeg forsøkte en annen løsning. Vi kunne bytte på: én date nær henne, den neste nær meg. Da ville kjøringen jevne seg ut over tid, og vi kunne velge blant flere steder enn denne ene dineren. Men det brøt også med prinsippet hennes.
Der står jeg fast. Jeg er helt enig i at begge skal gjøre en innsats når man dater. Jeg hadde bare ikke skjønt at det måtte være helt likt på hver eneste tur. For meg er det forskjell på å forvente at noen alltid kommer til meg, og å ville kjøre til henne én gang fordi jeg har lyst til å ta henne med et annet sted.
Samtidig har vi bare vært på tre dater. Jeg vet ikke om hun etter hvert vil fire på regelen, eller om dette blir en diskusjon hver gang vi skal møtes. Det føles tidlig å protestere. Men hvis jeg bare godtar det, går jeg samtidig og håper at hun skal endre noe hun har vært tydelig på hele veien.
Foreløpig har jeg fortsatt lyst til å møte henne igjen. Jeg vil bare ta henne med et sted uten laminerte menyer og lastebilsjåfører som sover på parkeringsplassen. Jeg har tilbudt meg å kjøre det ekstra stykket. Lenger enn halvveis har vi ennå ikke kommet.
