Jeg har møtt en mann jeg har lyst til å være sammen med. Praten går lett, og jeg føler meg sett på en måte jeg har savnet. Men han er 35 år, har studielån og skal inn i et nytt yrke med lav lønn. Økonomisk begynner han på nytt. Jeg liker varmen mellom oss, samtidig som jeg er redd for å la det bli noe mer.
Jeg er også 35. Familien min hadde lite penger da jeg vokste opp, og vi så med misunnelse på dem som hadde god råd. Jeg ønsket meg økonomisk trygghet lenge før jeg traff ham. Nå har jeg sparepenger, tjener greit og har kjøpt en liten bolig som jeg fortsatt betaler ned på. Jeg vet hvordan det er å mangle det jeg har jobbet meg fram til.
Et godt liv betyr ikke dyre vesker eller en flott bil for meg. Jeg setter pris på natur og opplevelser. Men jeg ønsker meg en familie, og jeg skulle gjerne hatt en partner med så god økonomi at jeg kunne sluttet å jobbe, om jeg ville. Det er et større ønske enn å finne en som kan betale for middagen. Jeg vil ha muligheten til å ta en pause fra arbeidslivet uten at vi må slite for å få hverdagen til å gå rundt.
Min forrige kjæreste var velstående. Han var en hyggelig mann, men ville nødig bruke penger på meg. Jeg opplevde at han holdt igjen følelsesmessig også. Vi hadde ikke den nærheten jeg lengtet etter. Pengene hans fikk meg ikke til å føle meg ivaretatt, så jeg er forsiktig med å tro at god økonomi i seg selv gjør noen til en raus kjæreste.
Mannen jeg nå er blitt kjent med, har tatt andre valg. Han brukte en periode på å finne ut av seg selv og livet, var uten jobb en stund og begynte så å studere noe han brenner for. Tidligere jobbet han i byggebransjen, men han har ikke sparepenger fra de årene å lene seg på. Jeg forstår ønsket om å ha et yrke som betyr noe for ham. Likevel bekymrer jeg meg for hvordan vi ville fått det økonomisk sammen.
Det er også en annen ting som er vanskelig å si høyt: Jeg synes ikke han er spesielt fysisk tiltrekkende. Jeg trekkes mot ham fordi vi har så god kontakt. Hos ham finner jeg en varme jeg har savnet lenge. Jeg har lyst til å bli bedre kjent med ham, men vet ikke ennå om denne nærheten kan bli til et forhold.
Samtidig er jeg i ferd med å bli kjent med en mann som driver en vellykket bedrift. Vi kommer ganske godt overens, men jeg er usikker på om vi har den samme dype kontakten. Det er for tidlig å vite hvordan hver av dem ville vært som partner. Likevel merker jeg at jeg sammenligner dem før jeg egentlig kjenner dem.
Jeg vil ikke måtte stå på resten av livet bare for å ha det noenlunde romslig. Den frykten er der fortsatt, selv om jeg har jobbet for å få både bolig og sparepenger. Akkurat nå er mannen jeg gjerne vil være nær, også den jeg nøler med å slippe nærmere.
