Da hun ønsket meg lykke til videre, svarte jeg med samme høflighet. Jeg syntes selv det var en ganske ryddig måte å ta et avslag på. Det viste seg at jeg skulle ha protestert.
Vi hadde møttes én gang. Jeg er 26 og hadde blitt kjent med henne på en datingapp. Etter å ha skrevet sammen en stund dro vi på vår første date, og jeg syntes det gikk ganske bra. Hun sendte melding etterpå, sa det hadde vært hyggelig å møte meg og foreslo at vi skulle finne på noe igjen. Akkurat den delen var det ikke så vanskelig å tolke.
Så kom min innsats, eller mangelen på den. Jeg bruker iblant lang tid på å svare på meldinger, og jeg var heller ikke rask med å foreslå en ny date. Jeg hadde lyst til å se henne igjen, men hadde gjort lite for å vise det. Hun kunne ikke vite hva jeg tenkte når jeg verken svarte særlig raskt eller foreslo noe konkret.
For noen dager siden skrev hun at hun ikke trodde dette kom til å fungere. Hun opplevde at jeg viste for lite interesse og ikke gjorde nok for at vi skulle møtes igjen. Til slutt ønsket hun meg alt godt. Jeg ble både overrasket og skuffet, men godtok det hun sa. Jeg hadde ingen lyst til å være han som må overbevise en kvinne om at hun tar feil når hun ikke vil treffe ham igjen.
Jeg svarte derfor pent og ønsket henne det samme. Da kom en ny melding: Hvis jeg så annerledes på det, kunne jeg jo kjempe litt for det i stedet for bare å være enig. Jeg hadde trodd vi var i ferd med å avslutte. Hun ville at jeg skulle si at jeg fortsatt hadde lyst til å møte henne.
Senere forklarte hun at hun var lei av å vente på at jeg skulle ta initiativ. Hun ville høre hva jeg følte, i stedet for at jeg godtok avslutningen så lett. Jeg skjønner at man vil merke litt entusiasme fra noen man allerede har sagt man vil treffe igjen. Der hadde jeg ikke akkurat imponert.
Men når noen sier at dette ikke kommer til å fungere, oppfatter jeg det som en beslutning. Ikke som et hint om at jeg bør vise mer interesse. Vi var heller ikke et par som forsøkte å redde forholdet. Vi var to mennesker som hadde vært på én date. Jeg ville heller ha fått en direkte beskjed om at jeg tok for lite initiativ. Det hadde vært enklere enn å skjønne at jeg skulle protestere når hun sa farvel.
Jeg fortalte at jeg var skuffet og gjerne ville ha møtt henne igjen. Jeg innrømmet at jeg kunne ha gjort mer, og forklarte at jeg ikke ville virke som en som ikke tåler et nei. Etter at vi hadde forklart oss, ble vi enige om en ny date. Vi klarte altså å avtale et nytt møte ved å diskutere hvorfor vi ikke hadde avtalt et nytt møte.
Nå er jeg blitt usikker. Jeg likte å være sammen med henne, og en del av meg har fortsatt lyst til å se hva dette kan bli. Samtidig liker jeg dårlig tanken på at jeg må tvile på det hun sier for å bevise at jeg er interessert. Vi er enige om å møtes igjen. Jeg har bare ikke bestemt meg for om jeg vil.
