Da vi gikk tom for kondomer, kjøpte jeg en pakke med tolv og spøkte med kona mi om at den sikkert kom til å vare i et halvt år. Hun gikk i forsvar og sa at vi ville hatt sex oftere hvis jeg tok mer initiativ. Det var en dårlig spøk, det skjønner jeg. Likevel traff svaret hennes et sårt punkt. Slik jeg opplever det, er det jo nettopp jeg som stadig prøver.
Jeg er 24, hun er 23, og vi har vært sammen i omtrent fem år. Vi har vært gift i nesten to. I starten hadde vi sex flere ganger i uka. Det siste året har det blitt to–tre ganger i måneden på det meste, noen ganger bare én. Ofte skjer alt i løpet av én uke. Da kjenner jeg meg nær henne og føler meg begjært. Så kan det gå flere uker uten sex igjen.
Vi sier begge at vi har stor sexlyst. Jeg tror på henne når hun sier det. Når vi først har sex, virker det som hun virkelig har lyst, og vi nyter det begge to. Jeg får ikke følelsen av at hun bare vil få det unnagjort for min skyld. Det er derfor jeg synes ukene uten sex er så vanskelige å forstå.
Hun flørter med meg, kommer med seksuelle vitser og hentydninger og tar på meg på en leken måte. Jeg liker den oppmerksomheten. Men hvis jeg tar på henne på samme måte i mer enn noen få sekunder, ber hun meg ofte om å stoppe eller la henne være i fred. Sier jeg rett ut at jeg har lyst på sex, er hun som regel trøtt, stresset, i dårlig form eller bare ikke i humør.
Jeg vet at flørting ikke er et løfte om sex. Jeg forventer ikke at hver berøring skal føre til noe, og jeg vil ikke at hun skal ha sex uten å ha lyst. Det som tærer på meg, er hvor ofte forsøkene mine stopper der. Slik jeg opplever det, gjør jeg de fleste forsøkene. Likevel har vi nesten bare sex når hun tar initiativ.
Nå kan også helt vanlige forsøk på nærhet gjøre vondt. Her om dagen tok jeg henne lekent på rumpa. Hun spøkte med at det bare var rumpa hennes jeg likte, og viftet meg bort. Jeg skjønte at hun tullet. Jeg prøvde heller ikke nødvendigvis å få i gang sex. Likevel ble jeg lei meg. Etter så mange avvisninger traff det hardere enn det ellers ville gjort.
Samtidig er hun stort sett kjærlig, og jeg tviler ikke på at hun elsker meg eller synes jeg er attraktiv. Hun sier ikke så ofte at hun elsker meg, men sånn har hun vært helt fra starten. Det er ingen ny forandring. Jeg kan være trygg på kjærligheten hennes og likevel savne å kjenne at hun har lyst på meg når jeg nærmer meg henne.
Vi har snakket om dette flere ganger det siste året. Noen ganger forklarer hun at hun er trøtt eller stresset, og jeg får dårlig samvittighet for å ha tatt det opp. Andre ganger sier hun at ting skal bli annerledes, men etter hvert er vi tilbake i det samme. Så sier hun også at hun føler det alltid er hun som må ta initiativ. Det er som om vi husker det samme sexlivet forskjellig.
Jeg har begynt å prøve sjeldnere. Lysten er der fortsatt, men jeg er sliten av å føle at jeg ikke strekker til når enda et forsøk blir avvist. Jeg vil ikke bli bitter på henne. Samtidig vet jeg ikke hvordan jeg skal forklare at avvisningene kom før jeg trakk meg unna. Jeg vet ikke hvordan vi skal snakke om det uten at en av oss sitter igjen og har det enda verre.
