Jeg sa ja til å dra på ferie med Jane. Vi skal ha hvert vårt rom, og vi reiser som venner. Det var avklart før jeg bestemte meg. Hun hadde funnet en tur om noen uker og presset på for at jeg skulle bli med. Jeg nølte fordi jeg visste hva jeg gikk med på. Så sa jeg ja likevel.
Vi har kjent hverandre i godt over ti år. Vi møttes gjennom racketsport og oppdaget etter hvert hvor mye annet vi hadde til felles. Det har alltid vært lett å være sammen med henne. Vi liker de samme tingene og passer godt sammen, slik jeg opplever det. I løpet av disse årene har vi begge hatt perioder som single og perioder i andre forhold.
For rundt tre år siden ble vi mer enn venner en liten stund. Det varte bare et par uker. Jeg forstår fremdeles ikke helt hvorfor det tok slutt. Etterpå mistet vi kontakten og gikk videre hver for oss. Jeg fortsatte likevel å angre på at det ikke ble oss. De to ukene tok slutt lenge før jeg var ferdig med å tenke på dem.
For omtrent to måneder siden tok Jane plutselig kontakt igjen. Nesten med en gang var vi tilbake som nære venner. Vi har vært på konserter, spist middag og tatt et glass sammen. Vi snakkes nesten daglig og deler det som skjer i livene våre. Nærheten jeg hadde savnet, var der igjen.
Jeg er forelsket i henne, og nærheten gjør det vanskelig å tenke på oss som bare venner. Jane har likevel sagt tydelig at det er det vi er. Jeg kan ikke ta den gode følelsen jeg har når vi er sammen, som et tegn på at hun vil noe mer.
Vi reiser begge mye, og hun hadde nevnt at hun kunne tenke seg å bli med meg på en tur en gang. Da hun foreslo denne ferien, ville jeg først ikke dra på de vilkårene. Likevel elsker jeg tiden vi tilbringer sammen. Jeg vil aldri at den skal ta slutt. Å si ja betydde at vi skulle få mer tid sammen, selv om det også kunne bli vanskelig for meg.
Etter at jeg takket ja, har jeg forsøkt å snakke med henne om det som gikk galt sist. Jeg har fortalt hvor mye jeg angrer, og tatt ansvar for min del av det som gikk galt, også for at jeg kan ha såret henne. Det betyr ikke at jeg nå har fått en full forklaring på de to ukene. Eller at samtalen har endret det vi er blitt enige om for turen.
Jeg tenker at jeg kanskje har forstått følelsene mine for sent. Noen ganger føles det nesten som en straff: Nå som jeg vet hvor sterkt jeg ønsker å være sammen med henne, kan jeg ende med å se henne forelske seg i en annen mann. Vi har ikke engang reist, og jeg er allerede redd for å være der hvis hun møter en annen.
Om noen uker skal vi dra. Jeg har sagt ja til hvert vårt rom. Jeg prøver fortsatt å forestille meg hvordan det blir å si god natt til henne og gå til mitt.
