Kjæresten min snakker om å ta master i en annen delstat. Selv har jeg valgt universitetet hans i California, delvis fordi jeg trodde vi endelig skulle slippe å bo langt fra hverandre. Nå lurer jeg på om vi egentlig så for oss den samme framtiden.
Jeg er 22, han er 21, og vi har vært sammen i to og et halvt år. Vi ble kjærester da jeg gikk andre året på college utenfor California. Den gangen hadde vi et avstandsforhold. Da jeg var ferdig med graden min, flyttet jeg hjem for å være nær familien og ham. Jeg ville ha en hverdag sammen med ham, ikke bare besøk nå og da.
Han hadde alltid snakket om å bli her og ta master etter at han var ferdig med graden sin. Det tok jeg med i vurderingen da jeg valgte mitt eget masterprogram. Studietilbudet var også bedre. Jeg valgte altså ikke en utdanning jeg ikke ønsket meg, bare for å følge etter kjæresten min. Men jeg tenkte på oss også. Jeg ønsket at vi skulle begynne å bygge et liv sammen.
For min del innebærer valget tre år her. Selve masteren tar to år. Etterpå følger et innføringsprogram for yrket jeg skal begynne i. Da jeg valgte, så jeg for meg at dette skulle bli år vi kunne tilbringe på samme sted. Det kjennes annerledes når han kanskje drar før jeg er ferdig.
Først snakket han om en praksisplass i Midtvesten til sommeren. Det støtter jeg. Det kunne vært en kjempegod mulighet for karrieren hans, og en sommer fra hverandre er ikke det som gjør meg opprørt. Men nå vurderer han også et masterprogram utenfor California etterpå. Da kan noen måneder borte bli til enda en periode med avstandsforhold, uten at vi vet når vi skal bo i nærheten av hverandre igjen.
Jeg foreslo at han kunne søke på universitetet vi begge går på nå. Han mener at han ikke kommer inn, og at det derfor ikke er verdt å prøve. Det frustrerer meg. Jeg skjønner at han kan få avslag, men ikke hvorfor han skal avskrive muligheten før han har sendt en søknad. Han ville fortsatt stått fritt til å vurdere andre tilbud.
Jeg vet at både praksisplassen og det andre masterprogrammet kan bli veldig bra for ham. Jeg unner ham de mulighetene, og det er vanskelig å forklare at jeg også er lei meg. Da jeg valgte studiested, tok jeg hensyn til oss som par. Nå er jeg usikker på om han tenker på samme måte når han vurderer hvor han skal studere. Jeg vet heller ikke om han forsto hvor mye ønsket om å være sammen betydde for mitt valg.
Hvis han drar, kunne jeg droppe innføringsprogrammet etter masteren og prøve å finne noe der han ender opp. Da ville jeg endret mine egne yrkesplaner for å være med ham. Eller jeg kunne fullføre her og prøve avstandsforhold igjen, med håp om at en av oss etter hvert kunne flytte. Ingenting er bestemt, og jeg vet ennå ikke hvordan noen av løsningene ville fungert i praksis.
Jeg gruer meg også til å ta det opp. Hvis jeg forteller hvor frustrert jeg er, er jeg redd han blir for min skyld og senere klandrer meg for det. Jeg vil at han skal forstå hvorfor dette gjør vondt. Jeg vil ikke at han skal føle at jeg tok avgjørelsen for ham.
