Jeg gikk langs stranda i Miami da jeg fikk øye på en kvinne som satt med en laptop. Hun hadde et smil som gjorde at jeg fikk lyst til å si hei. Jeg er såpass sjenert at det vanligvis ender med at jeg går videre og tenker på hvor hyggelig det kunne vært å si hei. Denne gangen stoppet jeg.
Vi pratet litt, og jeg spurte om hun ville spise middag med meg samme kveld. Hun sa ja. Jeg hadde brukt så mye energi på å få fram det første ordet at jeg ble litt overrasket over hvor lett resten gikk.
Middagen varte i rundt fire timer. Vi pratet og lo, og et par ganger holdt vi blikket til hverandre akkurat lenge nok til at jeg glemte hva jeg skulle si. Etterpå sendte hun melding om at hun hadde hatt det kjempefint. Vi fortsatte å skrive til langt på natt, sendte hverandre musikk og lærte hverandre små uttrykk på hvert vårt språk. Flyet mitt hjem gikk neste kveld, så vi avtalte å rekke en date til før jeg dro.
Vi spilte minigolf. Jeg husker at vi holdt hender, kysset og snakket om å besøke hverandre. Hvem som vant, aner jeg ikke. Hun bor i London og jeg i New York, så et enkelt «vi burde ses igjen» ble fort et spørsmål om flybilletter. Vi kysset en siste gang før hun satte seg i bilen, og jeg dro til flyplassen.
Så ble flyet kansellert. Flyselskapet hadde tydeligvis ventet til vi hadde fått sagt ordentlig ha det. Jeg sendte en melding og spurte om hun orket å møtes igjen. Hun var helt utslitt, og det skjønner jeg godt. Vi hadde allerede rukket to dater, og det var visst bare flyselskapet som hadde krefter til en ekstrarunde. Vi ønsket hverandre god natt.
Jeg vet ikke om vi ender med å besøke hverandre, eller om jeg bare kommer til å tenke på henne hver gang noen nevner minigolf. Jeg er glad jeg sa hei. Jeg har fortsatt lyst til å se henne igjen.
