Jeg har aldri hatt kjæreste. Med årene har jeg begynt å se på meg selv som en romantikken bare overser. Det stikker fortsatt litt når jeg ser lykkelige par, men jeg har blitt ganske god til å tenke på andre ting. Som regel jobb. Jobben har alltid tid til meg.
Jeg er fysioterapeut og jobber med nevrologiske tilstander. Jeg har lært flere behandlingsmetoder og etter hvert blitt instruktør i to av dem. Å hjelpe folk er den delen av livet der jeg føler at jeg duger, så den har fått mye av tiden min.
Så gikk klinikkens planer for en kongress i vasken. De trengte noen som kunne demonstrere en behandlingsmetode, og jeg var ledig. Det får visse følger for karrieren når man sjelden har planer og som regel sier ja.
Jeg kom sent til hotellet. Dagen etter holdt jeg demonstrasjonen for rundt 24 personer og dro tilbake etterpå. En kvinne som hadde vært der, begynte å snakke med meg. Jeg fulgte bare halvveis med, helt til hun nevnte teknikker og behandlingsmetoder. Endelig et samtaleemne jeg kunne bidra til.
Hun spurte om jeg kunne vise henne ordentlig massasje. Det er en slags yrkesrisiko, omtrent som når noen ber en psykologistudent forklare hodet deres over middagen. Jeg hadde ikke noe imot det. Her var det faktisk noe jeg kunne svare på.
Vi gikk til rommet hennes, og jeg masserte ryggen hennes. Da hun snudde seg mot meg uten noe på overkroppen, skjønte jeg endelig at vi hadde vært i to forskjellige samtaler.
Jeg sa «Beklager, kompis» og gikk.
Et lite øyeblikk føltes det godt at noen ville ha meg. Så begynte jeg å synes synd på henne. Jeg tenkte med en gang at hun måtte ha det vanskelig siden hun valgte meg. Det vet jeg jo ikke. Det var bare dit tankene gikk.
Hun må ha fortalt om det, for historien nådde klinikken. Nå spør kolleger av alle kjønn hvorfor jeg gikk. Jeg har ikke orket å forklare hvor lite jeg føler at jeg passer inn i en sånn situasjon. Foreløpig håper jeg mest at klinikken snart blir intenst opptatt av noe annet. Hva som helst, egentlig.
