Hva gjør man når man begynner å tro at man er i ferd med å falle for noen som er gift, og mistenker at følelsene er gjensidige?
Jeg tenker stadig på de små tingene. En klem som blir litt tettere og varer litt lenger. Ingen av oss virker særlig ivrige etter å slippe taket. Blikk som møtes når vi er sammen med andre. Samtaler det er så lett å bli værende i.
Og så er det berøringene. Bare korte øyeblikk, ingenting jeg kan peke på som en erklæring. Likevel nok til at jeg legger merke til dem. Og etter hvert merker jeg at jeg går og venter på den neste.
Til sammen får det meg til å tro at det er noe på gang hos oss begge. Men det er fortsatt min tolkning. En lang klem kan føles helt entydig mens den skjer, og bli mye vanskeligere å forklare etterpå.
At den andre er gift, forsvinner ikke. Det er der under de gode samtalene og i de ekstra sekundene før vi slipper hverandre, også når ingen av oss sier noe om det.
Jeg har ikke fått noen bekjennelse. Jeg har mine egne følelser, noen tegn jeg kanskje tolker riktig, og en mistanke om at vi begge merker at noe er i ferd med å endre seg.
Så hva gjør man akkurat der, når klemmen varer litt for lenge, ingen har lyst til å slippe, og personen man holder rundt, fortsatt er gift?
