Jeg laget en mixtape til kjæresten min som han kunne høre på i pickupen. Jeg brukte sanger vi hadde delt med hverandre. Sånne små prosjekter elsker jeg i starten av et forhold: å samle ting som allerede føles som våre, og lage noe av dem.
Så ble den bare liggende, helt til jeg spurte om han hadde sjekket om den virket.
Vi har vært sammen i tre måneder. Jeg er 31, og han er 34. Det har allerede vært nok problemer til at jeg omtaler ting som skjedde «i begynnelsen», som om det var en fjern tidsalder. Vi fikk ordnet opp i de problemene. Nå strever jeg mer med hvor mye jeg må forklare rundt helt vanlige ting i hverdagen.
Når jeg trenger trøst, må jeg fortelle ham hvordan han kan trøste meg. Når jeg savner omtanke, må jeg forklare hva jeg mener med det. Jeg har sagt at jeg blir glad for små oppmerksomheter, og jeg har prøvd å vise det gjennom det jeg selv gjør for ham.
Han jobber ute, og etter flere dager var huden hans blitt veldig tørr. Jeg kjøpte en håndmaske og en ansiktsmaske fordi jeg tenkte de kunne hjelpe. Han satte pris på gaven, men brukte den ikke før jeg spurte hvordan den hadde føltes på huden. Først da tok han på en av maskene.
Jeg forventet ingen seremoni rundt litt hudpleie. Men sammen med mixtapen har det fått meg til å føle at hver gave også gir meg en ny oppgave: å følge den opp.
Jeg vet at jeg kan være ekstra romantisk tidlig i et forhold. I tidligere forhold har jeg som regel fått den samme varmen tilbake, noen ganger med enda større entusiasme. Her går jeg og venter på et lite tegn på at han også tenker over hva som kan gjøre meg glad.
Det som plager meg mest, er at jeg begynner å få lyst til å slutte. Slutte å lage ting, finne små gaver og vise omsorg så åpent. Jeg liker ikke å kjenne det sånn overfor noen jeg er sammen med.
Kanskje vi er forskjellige på en måte som betyr noe. Jeg prøver fortsatt å finne ut om tre måneder er for tidlig å gi opp, eller lenge nok til å legge merke til hvor ofte jeg må be om det jeg savner.
