Jeg har nylig møtt noen menn som ble skilt etter 25, 27 og til og med 30 år sammen med ektefellen. De tallene har satt seg litt i meg. Før jeg rekker å tenke på bruddet, tenker jeg på hvor mye liv de faktisk har delt. Det virker som en bragd i seg selv.
Og så gikk de altså fra hverandre.
Jeg mener ikke at man skylder noen å bli resten av livet bare fordi man har vært gift lenge. Det er selve veien fram til avgjørelsen jeg lurer på. Tjuefem år med et annet menneske. Planer, hverdager og stadig nye hverdager. Hva forandrer seg så mye at man velger å avslutte det?
Det første spørsmålet mitt er kanskje opplagt: Hvis det ikke fungerte, hvorfor gikk de ikke tidligere? Men da antar jeg jo at slutten forteller hvordan hele ekteskapet var. Jeg vet ikke om de hadde vært ulykkelige i mange år, eller om noe endret seg langt senere.
Det er dette jeg gjerne vil høre om fra noen som har opplevd det. Skjedde det noe bestemt som gjorde valget klart? Hadde dere nærmet dere den samtalen lenge? Eller kom den ene fram til en avgjørelse den andre ikke ante var på vei?
Fra utsiden tenker jeg på alt de må ha kommet seg gjennom sammen allerede. Hva var annerledes denne gangen? Var det noe de ikke klarte å komme gjennom, eller ville de selv ha beskrevet det helt annerledes?
Hvis du gikk ut av et ekteskap etter flere tiår, hvorfor skjedde det akkurat da? Hva hendte mellom det å ha kjent noen halve livet og å bestemme seg for å leve resten hver for seg?
