Den eneste grunnen til at vi ikke har slått opp ennå, er at hunden ville blitt lei seg. Der står vi. Forholdet vårt hviler nå på følelseslivet til en som ikke aner at den har fått ansvaret.
Jeg ser hvor dette bærer. Det gjør ikke utsiktene mindre tydelige at vi holder sammen for hundens skyld. Det gir oss bare en grunn til å se en annen vei litt til.
Jeg skulle ønske jeg hadde en mer imponerende forklaring. Et stort, ubesvart spørsmål om framtiden vår, for eksempel. Men nei. Vi står fast ved tanken på en trist hund. Det viser seg å være en betydelig hindring.
Et forhold kan tydeligvis gå tomt for grunner til å fortsette før det går tomt for grunner til å utsette bruddet.
Så vi har ikke slått opp. Ennå. Hunden er fortsatt den som har den sterkeste saken for å holde familien samlet, uten å ha lagt fram så mye som ett argument.
For hunden er dette en utmerket ordning. Foreløpig.
