Jeg gikk fra daten med en følelse av at det hadde gått bra. Hun hadde ledd, virket avslappet og sett ut til å kose seg. Det er selvfølgelig ingen garanti for noe, men jeg hadde grunn til å være optimistisk.
Vi sendte meldinger etterpå, og hun sa at hun veldig gjerne ville treffe meg igjen. Det var særlig det jeg festet meg ved. Jeg satt ikke bare og prøvde å tolke et smil over bordet. Hun hadde faktisk sagt at hun ville møtes en gang til.
Så ble svarene kortere. Meldingene mine fikk etter hvert bare emojier tilbake, i stedet for noe vi kunne snakke videre om. Til slutt sluttet også de å komme. Hun sa aldri tydelig at hun hadde ombestemt seg. Det kom bare mindre og mindre, helt til det ble stille.
Vi er begge i førtiårene. Jeg tror ikke det gjør noen av oss til eksperter på dating, men jeg hadde håpet at vi kunne klare å skrive en litt ubehagelig setning. En kort beskjed om at hun ikke kjente den rette interessen, ville vært skuffende. Men den ville også vært mulig å forstå.
Nå sitter jeg igjen med en hyggelig kveld og meldinger som ga meg grunn til å tro at det skulle bli en til. Jeg kan akseptere at følelsene hennes kan ha endret seg. Det er vanskeligere å forholde seg til avstanden mellom det hun sa og det som skjedde etterpå.
Hun hadde også fortalt at jeg var den eneste hun snakket med. Nå merker jeg at jeg tviler på det, selv om jeg ikke vet om det stemte. Stillheten får meg til å stille spørsmål ved ting jeg ikke hadde noen grunn til å tvile på da.
Mest av alt er jeg sliten. Nettdating innebærer å rydde plass til et menneske man knapt kjenner, møtes og se om kontakten også finnes utenfor meldingene. Jeg vet at det ikke finnes noen snarvei. Begge må kjenne det.
Jeg forventet ikke et forhold etter én date. Jeg gledet meg til en kveld til med noen som hadde sagt at hun ønsket det samme. Den siste meldingsutvekslingen ligger der fortsatt. Den sluttet mye stillere enn jeg hadde sett for meg.
