Jeg er 23, og bestevenninna mi er 24. Tidligere i år begynte vi å flørte og ta initiativ til noe mer. Det kom fra oss begge, så det føltes naturlig å bare gå videre med det. Vi likte jo allerede å være sammen. Vi kunne ligge sammen og fortsette å være venner. Vi sa til og med høyt at ingen av oss skulle få følelser.
Det var lett å si ja til den avtalen. Jeg mente det også. Nå har jeg begynt å lure på hvordan det ville være å be henne ut på en ordentlig date. Det er litt rart å bli nervøs for det med en jeg allerede er så nær. Jeg kan fint si at jeg har lyst til å komme bort. «Vil du gå på date med meg?» føles plutselig som en mye større setning.
Jeg vet at hun hadde lyst til å ligge med meg, og jeg vet hva vi ble enige om. Så langt er det alt jeg har å gå etter. Det kan godt hende hun fortsatt er kjempefornøyd med hvordan vi har det. Hvis jeg ber henne ut, får hun vite at jeg har begynt å tenke annerledes om det vi gjør. Jeg aner ikke hvordan det blir å henge sammen neste gang.
Jeg kan fortsette som før. En del av meg har lyst til det, for da får jeg fortsatt være med henne, og alt mellom oss føles kjent. Samtidig har jeg allerede begynt å tenke på hva jeg skulle sagt hvis jeg tok mot til meg. Skal jeg be bestevenninna mi ut og finne ut hva det gjør med vennskapet, eller skal jeg fortsette å ligge med henne nå som jeg vet at jeg vil mer?
