Vi matchet på Hinge og avtalte ganske fort å møtes. Jeg dro fordi det er det man gjør hvis man vil treffe noen. De fleste datene mine hadde vært helt greie, på den måten at jeg knapt tenkte på dem neste morgen. Jeg regnet med at denne også kom til å bli helt grei.
Jeg hadde glemt hvor overraskende det kan være å sette seg ned med noen og oppdage at det er lett fra første stund. Jeg hadde lyst til å ta på ham hele tida, og han søkte stadig bort til meg også. Så fort vi skiltes, gledet jeg meg til neste gang. Det gjorde visst han også, for på én uke rakk vi seks dater.
En kveld da vi sa ha det, glapp det ut et «jeg elsker deg». Det kom liksom i samme åndedrag som avskjeden, som om han hadde sagt det hundre ganger før. Vi hadde vært intime, men vi hadde ikke ligget sammen. Vi hadde allerede snakket om framtida på den lette måten man gjør når man er begeistret for noen og alt man har lyst til å gjøre sammen, fortsatt ligger foran en.
En uke etter den kvelden gjorde han det slutt. Han sa at han var usikker på om han ville ha noe seriøst med meg. Jeg ble tatt på senga av hvor brått det kom, og av hvor kjølig det føltes. Jeg holdt fortsatt på å venne meg til tanken på at jeg kunne se ham nesten hver dag. Tanken på at neste gang vi snakket sammen kunne bli den siste, hadde ikke engang streifet meg.
Nå har det gått en måned. Jeg teller stadig de seks datene, som om det lave tallet i seg selv burde gjøre det lettere å komme over ham. Jeg synes det er flaut at jeg savner ham så mye. Det er en rar følelse å ha på toppen av savnet. Når jeg tenker tilbake på den kvelden vi sa ha det, hører jeg fortsatt hvor selvfølgelig det «jeg elsker deg» hørtes ut. Jeg skulle ønske jeg visste hva han selv hørte da han sa det.
