Vi fikk endelig samlet vennegjengen hjemme hos meg etter nesten to år: tre kvinner og to menn. En av kvinnene dro etter hvert, mens vi fire andre ble sittende. Det var da jeg begynte en høyst uoffisiell etterforskning av øyekontakten til vennen min S.
Med den andre mannlige vennen vår var det helt vanlig å se på hverandre mens vi snakket. Med S ble det mer omstendelig: se bort på ham, bli oppdaget, se vekk. Gjenta. Han virket like dårlig til å holde blikket mitt som jeg var til å holde hans. Lovende tegn, ifølge etterforskningens minst pålitelige vitne: meg.
Det var også mye tilfeldig berøring, og han prøvde stadig å sette seg ved siden av meg. Når han snakket til alle, virket det som om han så mest på meg. Jeg var på vennekveld, men fulgte sitteplassene med en flygeleders konsentrasjon.
Jeg likte ham allerede. Han er omsorgsfull, lukter utrolig godt, og nærheten hans gjorde ikke dømmekraften min bedre. Jeg tok ham stadig i å se på meg. Hadde noe endret seg mellom oss, eller var jeg bare blitt usedvanlig ivrig etter å tolke alt i min favør?
Det finnes dessverre en ganske stor komplikasjon: Han er fortsatt forelsket i eksen. Så vidt jeg kan se, sitter han ordentlig fast der. Jeg kan godt glede meg over et lovende blikk, men jeg vil ikke bli knyttet til noen som fortsatt er opptatt av en annen.
Nå vil jeg gjerne samle gjengen igjen. De to andre kvinnene er ikke særlig interesserte i å henge med guttene, noe som vanskeliggjør min svært diskrete plan om å få alle inn i samme rom. S og jeg er ikke nære nok til at det føles helt uformelt å foreslå noe alene.
Jeg kunne sagt rett ut at jeg liker ham. Helst vil jeg likevel ta et lite initiativ først, noe som gir ham rom til å vise interesse uten at hele vennskapet blir en kunngjøring. Jeg prøver fortsatt å finne ut hva det skulle være. I mellomtiden lukter sofaen min fremdeles av ham. Den bidrar ikke til en nøktern vurdering.
