Jeg er i gang med enda en fredagskveld på jobb i kjelleren på et aldershjem, der jeg vasker klær. Etterpå skal jeg hjem, varme noe i mikroen og være litt sammen med katten før jeg legger meg. Jeg kjenner allerede kveldens program. Det er ikke mye plass til overraskelser.
Det er ikke noe galt med en hjemmekveld med katt. Jeg er glad for at min venter på meg. Men etter et par lange, tunge år er jeg lei av at det er hele svaret på hva jeg skal etter jobb. Jeg vil ha noen å snakke med. Jeg vil at datinglivet mitt skal bestå av mer enn ønsket om å ha et.
Det vanskelige å forklare er at jeg faktisk prøver å møte folk. Jeg har ikke glemt at andre mennesker finnes, bare fordi jeg er ensom. Jeg fortsetter å prøve, men ingenting ser ut til å forandre seg. Etter hvert føles det som en gjentakelse bare å skulle forklare hva som er vanskelig.
Byen min har ikke så mange fritidsaktiviteter der man kan bli kjent med andre. Mulighetene mine er begrenset både på nettet og ellers. Og så var det tiden. Jeg må jobbe nok til å betale husleia. Når det er gjort, er det lite igjen til egne prosjekter eller til å bygge opp et sosialt liv fra bunnen av.
Jeg trenger ikke at hver fredag skal være en stor begivenhet. En helt vanlig samtale hadde vært en god begynnelse. Noen jeg kunne fortelle om dagen min, og som jeg kunne spørre om deres. Slike små utvekslinger går kanskje nesten ubemerket forbi når man har dem hele tiden. Når de mangler, blir de noe man lengter etter.
Men i kveld står jeg her ved starten av enda et skift. Klærne må vaskes. Etterpå blir det varm mat fra mikroen og katten i nærheten. Jeg vil ha plass til et menneske til i den hverdagen. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal begynne å lete, med det livet jeg faktisk har.
