Jeg var 24 år og hadde pyntet meg til en middag ute. Mannen jeg skulle på date med, hadde kommet til leiligheten min, og jeg regnet med at vi snart skulle dra. I stedet begynte han å se seg rundt. Så sa han at han godt kunne se for seg å bo der.
Jeg bodde alene i en leilighet med ett soverom. Jeg hadde tenkt på daten. Han virket mer opptatt av å flytte inn. Matlysten forsvant. Så vidt jeg husker, ba jeg ham gå. Han fortsatte likevel å ringe etterpå.
Det er mange år siden. Det som plager meg, er at jeg fortsatt opplever det samme.
Jeg er en svart kvinne fra generasjon X. For omtrent fire år siden tok et seriøst, langvarig forhold slutt. Nå er jeg klar for å møte en mann jeg kan bli gammel sammen med. Jeg ønsker meg en kjæreste som vil bygge et liv sammen med meg. Men både på nettet og ellers møter jeg stadig menn som først og fremst ser ut til å trenge et sted å bo.
Det finnes et ord for det: hoboseksuell. Det brukes om en som innleder et romantisk eller seksuelt forhold hovedsakelig for å få tak over hodet eller økonomisk støtte. Ordet kan høres litt morsomt ut, helt til det begynner å beskrive mennene du selv dater. Da er det en ganske trist forklaring på hvorfor en mann så gjerne vil komme nær deg.
Jeg kan ikke vite hva alle disse mennene egentlig tenker. Men jeg merker hvor ofte det handler om det de trenger, i stedet for at vi blir kjent. Noen trenger et sted å bo, og det haster. Før vi egentlig har fått noe forhold, får jeg følelsen av at mitt ønske om en kjæreste blir en lettvint løsning på problemet deres.
Jeg har blitt forsiktig med å snakke om hvordan jeg bor. Det er ikke så enkelt å unngå å snakke om hjemmet sitt når man prøver å slippe noen innpå seg. Jeg vil jo at en mann skal bli kjent med meg. I stedet tar jeg meg i å lure på hva han hører når jeg forteller om hjemmet mitt. Lærer han noe om kvinnen han dater, eller regner han på hva han kan få ut av forholdet?
Jeg er ikke likegyldig til at noen sliter med å finne et sted å bo. Men det å ha medfølelse med en mann er noe annet enn å ville bli kjæresten hans. Jeg kjenner også kvinner i mitt eget miljø som forteller om lignende erfaringer. Det er frustrerende å lengte etter kjærlighet og lure på om det først og fremst er boligen din som frister.
Nylig fortalte en mann meg at hjemmet mitt var en del av grunnen til at han var interessert. Han sa også at han syntes jeg var svært tiltrekkende. Denne gangen sa han i det minste rett ut at boligen også spilte inn. Men det gjorde meg ikke tryggere på hva han ville med meg.
Jeg sa at han kanskje blandet tiltrekningen til meg med behovet for et sted å bo. Begge deler kunne være sant. Det var nettopp det som gjorde det vanskelig. Etter at han hadde trukket inn hjemmet mitt, klarte jeg ikke lenger å se ham som en mulig kjæreste. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle skille mellom at han ville ha meg, og at han hadde bruk for meg.
Han hadde sagt at han syntes jeg var tiltrekkende. Jeg satt igjen og lurte på hvor mye av den tiltrekningen som ville vært der uten boligen min.
