I går fortalte mannen jeg dater at han skal på date til helgen. Med en annen kvinne. Han nevnte det ganske uanstrengt, fordi han liker meg og vil være åpen om hva han gjør.
Jeg er 27, han er 30, og vi har møttes i omtrent fem uker. Fire dater så langt. Han følger opp, tar initiativ til å møtes og virker interessert. Jeg liker ham ordentlig godt. Fram til denne samtalen hadde jeg vært glad for hvordan det utviklet seg mellom oss.
Han matchet med den andre kvinnen før vi møttes. De hadde avtalt å treffes, men har måttet flytte på avtalen et par ganger. Nå synes han det blir rart å avlyse, så han har tenkt å gjennomføre denne første daten. Slik han forklarer det, er det en gammel avtale han vil holde. For meg er det også en ny kvinne han fortsatt har lyst til å bli kjent med.
Vi har ikke snakket om å være eksklusive. Det er jeg klar over. Han har ikke brutt noen avtale, og jeg kan ikke i ettertid gjøre fire dater til et løfte ingen av oss har gitt. Men det hjelper ikke så mye på følelsen at han teknisk sett står fritt til å gjøre det.
En venninne mener jeg bør sette pris på at han er ærlig. Det gjør jeg. Jeg vil heller vite om daten enn å gå rundt og tro at vi bare møter hverandre, hvis han tenker annerledes. Åpenheten gjør i det minste at jeg slipper å lure på om han møter andre. Likevel er selve beskjeden vanskelig å høre.
Det jeg henger meg mest opp i, er at han synes det er vanskelig å avlyse. Jeg skjønner at han ikke vil skuffe noen etter å ha flyttet på en avtale flere ganger. Samtidig lurer jeg på hvorfor det veier så tungt at han vil møte henne, når han sier at han liker det vi har på gang. Han synes det er ubehagelig å avlyse. Jeg synes det er vanskelig at han skal dra.
Kanskje tenker han at det er høflig å møte opp, kanskje er han nysgjerrig, eller kanskje er dette helt vanlig dating for ham fram til vi har avtalt noe annet. Jeg kommer ikke fram til svaret ved å gruble mer over forklaringen hans. Det jeg vet, er at jeg hadde begynt å knytte meg til ham. Planene hans for helgen gjorde det tydeligere for meg.
Nå vil jeg snakke med ham om hvor vi står, uten at han skal føle seg presset opp i et hjørne. Jeg vil ikke ha et løfte bare fordi han skjønner at jeg er lei meg. Hvis han fortsatt vil møte andre kvinner, vil jeg heller høre det enn å få et svar han gir bare for å roe meg ned der og da. Men sier jeg ingenting, må jeg fortsette som om dette ikke har forandret noe for meg.
Å be ham avlyse er noe annet enn å spørre om han vil fortsette å date andre. Det første ville avklart denne helgen. Det andre ville sagt mer om hva vi holder på med. Han skal fortsatt møte henne til helgen, og jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal ta det opp.
