Da vi ble sammen, sa jeg til kjæresten min at jeg aldri hadde hatt lyst til å bo med en partner. Jeg liker å ha mitt eget sted og tid for meg selv. Nå har det gått tre år. Vi bor fortsatt hver for oss, og det siste året har jeg lurt på om kjærligheten er nok til å fortsette.
Jeg er trettiåtte, han er førtito. En stund tenkte jeg at lysten til å flytte sammen kanskje ville komme. Jeg kunne se for meg å ønske det, særlig fordi jeg vet hvor viktig det er for ham. Men hver gang jeg tenker på hvordan hverdagen faktisk ville blitt, lander jeg på det samme: Jeg vil ikke bo sammen.
Han ønsker seg det livet, og kanskje også ekteskap. Han vil gjerne se meg mer allerede nå. Med jobb og andre forpliktelser har jeg lite fritid, og det meste går til forholdet. Det er knapt tid igjen til det jeg har lyst til å gjøre alene.
Han er en flott fyr. Han har støttet meg gjennom vanskelige perioder, og jeg vet at han ville gjort alt for meg. Vi er enige om mye, snakker stort sett godt sammen og klarer å løse problemer. Det gjør det vondt å innrømme at jeg likevel går med en følelse av at han ikke er den rette for meg.
Det har også vært perioder der jeg har følt at jeg må passe på hva jeg sier og gjør, for å unngå noe han tidligere har blitt lei seg for. Han har ikke vært voldelig eller manipulerende. Når han forklarer følelsene sine, som ofte handler om usikkerhet, forstår jeg som regel perspektivet hans, selv om jeg er uenig. Jeg har lagt enkelthendelsene bak meg, men samlet har de fått meg til å føle meg mindre fri til å være meg selv.
Vi har også ulikt energinivå og forskjellige sosiale behov. Jeg er mer utadvendt. Det som først virket som en fin balanse, bidrar nå til følelsen av at vi ønsker oss ulike liv.
Jeg har kjent på behovet for frihet i tidligere forhold også, så jeg tviler stadig på min egen vurdering. Er dette noe jeg må lære å inngå kompromisser om, eller noe jeg egentlig har visst lenge?
Et brudd ville knust ham. Å bli betyr å prøve å være til stede mens jeg lurer på om jeg kan gi ham forholdet han ønsker seg. Jeg elsker ham, og likevel lengter jeg stadig etter å være alene. Hvis dere har stått i noe lignende, hvordan fant dere ut hva dere skulle gjøre?
