Jeg har tenkt på noe som kanskje er lettere å snakke om generelt enn å svare på selv: Blir man lei av partneren sin fysisk når man har vært sammen lenge?
Jeg mener den intime delen av forholdet. Man kan elske noen, trives sammen og være helt sikker på at man vil ha dem i livet sitt. Det jeg lurer på, er hva som skjer med lysten når man kjenner hverandre så godt at det meste er velkjent.
Gjør det nærheten enklere? Det høres jo fint ut å slippe å forklare alt man liker, eller lure på hvordan den andre oppfatter en. Å være trygg på hverandre kan sikkert være tiltrekkende i seg selv. Kanskje det er lettere å ha lyst når man slipper å være usikker.
Samtidig kan jeg se for meg at man savner overraskelsene. I begynnelsen kan de minste tingene gjøre en spent og nysgjerrig. Etter mange år vet man kanskje omtrent hvordan kvelden kommer til å bli. Hvordan kjennes det når man fortsatt er glad i forholdet og vil være der? Er det godt å vite, eller savner man innimellom å ikke vite?
Så er det spørsmålet som er litt mer vrient å stille: Tenker folk på andre mens de er intime med partneren? Er det i så fall en tilfeldig tanke som dukker opp og forsvinner, en fantasi man bevisst henter fram, eller noe man aldri kjenner behov for?
Jeg tror ikke en tanke på avveie nødvendigvis sier alt om et forhold. Men jeg spør heller ikke bare om par fortsatt er gode venner og får hverdagen til å fungere. Jeg er nysgjerrig på selve lysten når det ikke lenger er et nytt menneske å oppdage, men stadig mer tid med en man allerede kjenner.
Dere som har vært sammen i mange år: Hvordan er det egentlig? Når dere søker nærhet, føles det kjente trygt, spennende eller hverdagslig? Eller kommer det helt an på dagen?
