Jeg har nylig innledet et avstandsforhold der jeg har den dominante rollen og partneren min den underdanige. Partneren min er en skikkelig ertete urokråke, og det mener jeg på den mest kjærlige måten. Jeg liker utfordringen, frekkheten og innstillingen om at enhver rimelig beskjed selvfølgelig kan påklages.
Det viser seg bare at det å like en slik partner og det å vite hva man skal gjøre med en, er to forskjellige ferdigheter. Jeg har tydeligvis skaffet meg den første uten å lese kvalifikasjonskravene til den andre.
Avstanden gjør ikke akkurat mangelen på erfaring mindre merkbar. Jeg prøver å finne på en økt vi kan ha mens vi er hver for oss, men fantasien min har foreløpig levert ganske tynt. Jeg vil lage noe lekent der vi begge får glede av dynamikken vi har begynt å utforske.
Vi vil helst holde det ikke-seksuelt. Utover det er vi åpne for mye. Det morsomme er samspillet: Partneren min gjør seg med vilje vanskelig innenfor noe vi begge liker, og jeg får anledning til å svare med noe mer enn en stille anerkjennelse av innsatsen. Akkurat nå står det litt på den siste delen.
Jeg stopper stadig opp ved det praktiske. Hva kan vi faktisk gjøre på avstand? Hvordan avtaler vi et opplegg som har nok rammer til å føles som en ordentlig økt? Jeg vil at det skal være noe vi går inn i sammen, med plass til både ertingen og reaksjonen min på den.
Og hvordan følger jeg opp når jeg ikke er der? En beskjed er enkel å sende. Det krever litt mer å få den til å bety noe i leken, særlig når mottakeren har gjort motforestillinger til en kunstform.
Så der er jeg: veldig fornøyd med partneren min, litt mindre fornøyd med idébanken, og på jakt etter ikke-seksuelle opplegg som fungerer på avstand. Stillingen som urokråke er besatt med stor entusiasme. Planleggingsavdelingen trenger hjelp.
