En periode hadde datinglivet mitt en ganske god velferdsordning. Alle andre fikk noe ut av den. Jeg hadde en stor vennegjeng, med flere kvinner jeg var tiltrukket av, og stilte gjerne opp med råd, hjelp og det som ellers måtte ordnes. Romantikken lå tydeligvis hos en annen avdeling.
Vi var rundt tjue i gjengen, sju av dem kvinner. Så vidt jeg kunne skjønne, så ingen av de sju på meg som en de kunne tenke seg å date. Jeg prøvde meg noen ganger. Det ble korte historier.
Jeg leste datingråd og forsøkte forskjellige ting, uten at det skjedde stort. Så kom jeg over en tanke som festet seg: Kanskje jeg var så opptatt av å være hjelpsom at det var omtrent hele personligheten min når jeg var sammen med kvinner jeg likte.
Den forklaringen passet meg. Da hadde jeg i det minste noe konkret å ta tak i. Det var bedre enn enda en kveld med grubling over hva det egentlig var jeg manglet.
Dermed begynte jeg å avvikle rådgivningstjenesten. Hvis noen ville ha et godt råd, sa jeg at jeg bare ga dårlige. Trøbbel med skriveren? Legg den tilbake i esken og kast den ut av vinduet. Effektiv feilsøking, men muligens et problem for garantien.
Ble jeg spurt om å montere IKEA-møbler, svarte jeg også litt annerledes. Hva fikk jeg igjen for det? Var det øl der? Jeg kunne fortsatt bli med, men trengte ikke møte opp som gratis montering inkludert i prisen.
I starten måtte jeg passe på. Jeg hadde lyst til å foreslå en løsning før folk var ferdige med å forklare problemet. Det var overraskende anstrengende å svare med en spøk, med tanke på hvor lite nyttig arbeid jeg faktisk utførte.
Jeg syntes kvinnene i gjengen begynte å se annerledes på meg. Om det skyldtes ertingen, mer selvtillit eller bare at jeg kom med noe annet enn svar, kunne jeg ikke si.
Tre måneder senere så det romantiske bildet ganske annerledes ut for meg. Jeg skal ikke late som jeg førte statistikk. For en gangs skyld hadde jeg funnet noe mer interessant å gjøre enn å feilsøke.
