Jeg er 28, bestevenninnen min er 27, og jeg har vært forelsket i henne i fire år. Nå har jeg endelig bestemt meg for å fortelle henne det ansikt til ansikt. Bare det å skrive det gjør at samtalen føles nærmere.
Fire år er lenge å gå med noe så viktig uten å si det. Nå prøver jeg å finne ordene til den personen det betyr aller mest å få et svar fra. Hun er allerede bestevenninnen min. Uansett hva som skjer videre, er det vennskapet jeg er redd for å miste.
Jeg vet ikke om hun føler det samme. Jeg kan fortelle hvor lenge jeg har vært forelsket i henne, men jeg kan ikke vite hva hun kommer til å si. Så jeg går og øver på en samtale der jeg bare kjenner mine egne replikker.
Jeg vil være tydelig uten at det føles som et krav. At jeg har hatt disse følelsene i flere år, betyr ikke at hun har hatt like lang tid til å tenke over dem. Kanskje hun trenger tid. Kanskje hun vet svaret med en gang. Jeg aner ikke.
Det er viktig for meg å si det ansikt til ansikt. Samtidig betyr det at jeg må være der i stillheten etterpå. Jeg tenker stadig på de sekundene da hun kommer til å vite det, mens jeg fortsatt venter på svaret.
Samtalen har ikke skjedd ennå. Foreløpig har jeg bestemt meg for å fortelle det, men jeg vet fortsatt ikke hvordan: Hvordan sier jeg til bestevenninnen min at jeg er forelsket i henne, når jeg er så redd for å miste henne?
