Noe av det første Hinge-daten min sa, var at jeg var altfor pen til å være på date med ham. Jeg syntes han var søt, så det virket litt unødvendig å argumentere mot sitt eget hell. Jeg ba ham gi seg og tok det som et litt klønete kompliment.
Jeg er 32, han er 35, og vi satt sammen i omtrent tre timer og tok noen drinker. Praten gikk lett, vi hadde samme humor, og han insisterte på å betale for alt. Det lå godt an til å bli en hyggelig første date.
Men komplimentene fortsatte. Først var han overveldet av hvor pen jeg var. Så var han overveldet av at jeg var både pen og interessant. Den kombinasjonen virket som en oppdagelse han trengte å bearbeide høyt.
Jeg sa at venninnene mine også var pene og interessante. Det er de. Jeg kjenner mange kvinner som både ser bra ut og har noe å snakke om, så jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg ble omtalt som et sjeldent naturfenomen.
Han har hatt flere kjærester som han har møtt utenom apper. Han har en god jobb, er sporty og utadvendt. Jeg fikk ikke inntrykk av at han bare trengte litt bekreftelse. Og jeg synes heller ikke jeg er så oppsiktsvekkende pen at det krever tre timers løpende kommentar.
Etter hvert tror jeg han merket at jeg ble ukomfortabel. Han forsikret meg om at han mente det han sa, og foreslo en avtale: Hvis vi fortsatte å treffes, kunne vi vente noen måneder med noe fysisk. Det er omtrent det tempoet jeg liker uansett, så jeg sa ja. Det var hensynsfullt. Komplimentene fortsatte like fullt.
Da jeg kom hjem, følte jeg meg overveldet. Det overrasket meg, for mye hadde vært bra. Jeg likte både samtalen og humoren hans.
Eksen min klarte knapt å gi et kompliment under press. Nå ser det ut til at universet har skrudd opp innstillingene uten å spørre.
Var dette bare begeistring som tok litt overhånd på første date, eller noe jeg bør ta på alvor? Jeg vet fortsatt ikke om jeg vil møte ham igjen. Kanskje med litt mindre av kvelden satt av til ansiktet mitt.
