Forrige helg møtte ikke daten min opp. Jeg var allerede ganske motløs når det gjaldt dating, og dette hjalp ikke akkurat. Det er vanskelig å bli kjent med noen som ikke kommer.
Jeg er 30 år og har aldri vært i et forhold. Jeg vil gjerne gifte meg en dag, men det føles langt fram når jeg ennå ikke har kommet i gang med den første delen. Akkurat nå ønsker jeg meg først og fremst at noen møter opp.
På papiret skjønner jeg ikke helt hvorfor det skal være så vanskelig. Jeg bor i en storby, har utdanning og en god jobb, og forsørger meg selv. Utseendet mitt vil jeg beskrive som helt gjennomsnittlig. Ingen av disse tingene gir meg selvfølgelig krav på et forhold, men jeg klarer ikke å se hva det store hinderet er.
Jeg har begynt å gjøre litt mer ut av utseendet når jeg skal ut. Ikke noen voldsom forandring, jeg prøver bare å se fin ut. Da har jeg i det minste én ting mindre å gruble på. Samtidig føles selv vanlige forberedelser litt flaue når den andre ikke dukker opp.
Jeg går også mer ut. Skal jeg møte noen, må jeg gi meg selv muligheten, så jeg prøver å være mer blant folk. Jeg bor jo i en by med mange mennesker. Foreløpig har ikke det gjort det så mye lettere.
Og så har jeg begynt å se på kravene mine. Jeg prøver å skille mellom det jeg foretrekker, og det jeg faktisk trenger i et forhold. Noen ting er viktige for livet jeg ønsker meg. Andre handler kanskje mest om hvordan jeg en gang så for meg den jeg skulle ende opp med. Der prøver jeg å være mer åpen.
Det jeg ikke klarer å vurdere, er om disse endringene hjelper, eller om jeg overser noe mer grunnleggende. Jeg gjør en innsats, men har lite erfaring å støtte meg på.
Så jeg vil gjerne ha ærlige råd, også de som er ubehagelige å høre. Utover å se fin ut, komme meg ut og være mer åpen: Hva er det jeg mangler?
