Jeg er god på å vise omsorg når jeg skriver med kjæresten min. Jeg spør hvordan dagen hans går, sjekker at han har det bra, og forteller at jeg tenker på ham. Det kommer naturlig, og jeg mener det hver gang. Likevel hender det at jeg ser på samtalene våre og lurer på om jeg bidrar med så mye mer enn enda en hyggelig melding.
Det er jo ikke noe galt i å spørre hvordan noen har det. Jeg vil faktisk høre svaret. Men når de samme spørsmålene går igjen, skulle jeg ønske jeg hadde mer å komme med. En tanke vi kunne fulgt videre, noe fra dagen min som jeg klarte å fortelle om, eller en mening som kunne gitt oss noe å snakke om.
Jeg merker det særlig når han deler noe som betyr mye for ham. Jeg bryr meg om det han sier, men det betyr ikke at jeg automatisk vet hva jeg skal svare. Noen ganger får jeg ikke helt tak i mine egne tanker, langt mindre satt ord på dem. Jeg vil at han skal føle seg hørt, og jeg vil kunne delta ordentlig i samtalen.
Jeg legger merke til kvinner som virker så trygge på akkurat dette. De forteller om noe de har opplevd, forklarer hva de mener, eller setter ord på en følelse uten at det høres innøvd ut. Jeg beundrer hvor lett det virker. Som om de har en skuff full av setninger, mens jeg fortsatt leter etter håndtaket.
Jeg vil ikke låne personligheten til noen andre. Det å være kjærlig og mild er en ekte del av meg og måten jeg viser ham nærhet på. Jeg skulle bare ønske jeg ikke følte meg så begrenset når samtalen kunne gått videre.
Hva synes menn i lange forhold egentlig er engasjerende? Å høre hva kjæresten mener, få de små detaljene fra dagen hennes, eller bli stilt et spørsmål de ikke har tenkt på før? Når han forteller meg noe viktig, vil jeg klare å bli værende i det sammen med ham, og ha litt mer å si.
