Mannen min og jeg er begge 28, og vi har ikke hatt sex på nesten et år. Ti måneder, kanskje elleve. Jeg har mistet tellingen, men det har gått så lang tid at jeg blir sint av å høre ordet «snart».
Det er det han sier når jeg tar det opp: «Jeg lover at vi skal gjøre det snart.» Han har sagt en eller annen variant av det i omtrent ti måneder. Jeg vil gjerne tro ham, men løftet kommer igjen og igjen uten at noe skjer.
Jeg har prøvd å fortelle hvor mye jeg savner å ha sex med ham. Men han avfeier temaet så fort at vi aldri kommer ordentlig inn i samtalen. Etterpå er jeg like frustrert og forstår fortsatt ikke hva som foregår.
Det er også noe annet jeg synes er vanskelig å si høyt. Han onanerer ikke, og det er han stolt av. For meg hadde det vært helt greit enten han gjorde det eller lot være, men han vil ikke at jeg skal gjøre det heller. Jeg er så seksuelt frustrert at jeg gjør det likevel, og skjuler det for ham.
Dermed har noe privat blitt en hemmelighet. I tillegg til å savne sex med mannen min går jeg rundt og bærer på det.
Jeg tror heller ikke han får ereksjon, i hvert fall ikke ut fra det jeg har lagt merke til. Jeg vet ikke hva det betyr, eller om det foregår noe jeg ikke kjenner til. Siden vi aldri kommer ordentlig inn på temaet, får jeg heller ikke spurt og kommet videre enn til enda et løfte.
Nå er jeg sint. Jeg har tatt dette opp mange ganger, men føler fortsatt at jeg prøver å starte en samtale som tar slutt før den har begynt.
Av og til tenker jeg at vi aldri kommer til å ha sex igjen. Det kan jeg jo ikke vite, men etter så mange måneder blir den frykten vanskeligere å riste av seg. Tanken på at det skal være sånn allerede når vi er 28, føles overveldende.
Jeg har ingen å snakke med om dette. Jeg trenger noe som gir meg håp, utover å høre at det skjer snart. Hva kan faktisk endre seg når vi ikke engang får snakket om hvorfor det stoppet?
