Jeg fantaserer mye om disiplin. Jeg liker tanken på en strengere dynamikk, med tydelige forventninger, regler og følelsen av å ha sagt ja til å adlyde. I hodet mitt er det noe veldig tilfredsstillende ved det.
I praksis kan jeg bli så engstelig at alt det gode forsvinner.
En regel blir fort til noe jeg kan mislykkes med. I stedet for å finne ro i rammene blir jeg opptatt av å gjøre alt riktig. Hvis det blir snakk om straff, kan jeg sitte igjen med følelsen av at det er meg som menneske det er noe galt med. Det er en ganske annen tyngde enn den jeg hadde sett for meg.
Noen ganger føles det til og med urettferdig. Når jeg tenker gjennom det etterpå, ser jeg at det er i tråd med det vi avtalte. Men det hjelper ikke nødvendigvis der og da. Jeg strever med noe jeg selv har ønsket meg, og det gjør meg forvirret.
Den dominante partneren min og jeg sluttet med regler. Dermed har det heller ikke vært behov for straff siden. Det er der vi er nå. Likevel kjenner jeg fortsatt på ønsket om en strengere dynamikk, og lurer på om det finnes en variant jeg faktisk kunne trivdes med.
Jeg har lest eldre diskusjoner om dette. Mange svarer at de ikke bruker straff, eller at ingen trenger å gjøre noe de misliker. Det er jeg enig i. Vi har allerede sluttet. Det jeg fortsatt lurer på, er hvordan det oppleves for dem som liker det.
Jeg vil særlig gjerne høre fra andre voksne som har en underdanig rolle. Gir disiplin dere trygghet? Hjelper en konsekvens dere med å legge noe bak dere, eller ligger tiltrekningen først og fremst i selve rammene? Hvordan kjennes det når det faktisk skjer, utenfor fantasien?
Kanskje andre regler, eller en annen forståelse av dem, kunne endret opplevelsen min. Jeg vet ikke. Hvis du også syntes dette var vanskelig før, men etter hvert fant glede i det: Hva forandret seg mellom å ønske det i fantasien og å føle seg trygg i det?
