En venn av meg og jeg vet begge hvordan det er å savne nærhet i et forhold. Vi har snakket så mye om det at ingen av oss trenger å begynne fra starten lenger. Jeg vet hva han har slitt med, og han vet hvor lenge jeg har hatt det sånn hjemme. Noen ganger hører jeg på stemmen hans hvor mye det tærer på ham. Da skulle jeg ønske jeg kunne gjøre mer enn å høre på.
Vi har tullet med at vi kunne løst begges problemer ved å ligge sammen. De felles vennene våre har dratt den samme vitsen, så det er lett å le med. Jeg ville aldri vært utro mot partneren min. Det jeg har holdt for meg selv, er at jeg har tenkt på å gå fra partneren min for å være sammen med ham.
Når jeg ser for meg oss to, tenker jeg også på helt vanlige ting. At jeg kommer hjem til ham og får høre om resten av dagen hans. Alle de småtingene vi aldri rekker å snakke om fordi det allerede er så mye å si om forholdene våre. Jeg er så glad i ham. Når han forteller hvor ulykkelig han er, begynner jeg å se for meg hvor godt vi kunne hatt det sammen. Det er gjerne da jeg tar meg selv i det.
Jeg lurer på hvor mye av det bildet som kommer av at jeg kjenner ham så godt, og hvor mye som kommer av at jeg selv kan fylle inn alt jeg ennå ikke har sett. Jeg kan ende med å gå fra et forhold som kanskje fortsatt kan repareres, for et liv jeg bare har forestilt meg. Så prøver jeg å se for meg at partneren min og jeg finner tilbake til nærheten. Det bildet er vanskeligere å få fram.
Jeg får dårlig samvittighet når tankene går dit. Partneren min vet allerede hvor mye jeg har trukket meg unna, og vennen min vet hvor ulykkelig jeg har vært. Jeg vil at han skal ha det bra. I det siste, hver gang jeg ser for meg hvordan det kunne sett ut for ham, er jeg selv med i bildet.
