Jeg har vært utro mot mannen min med naboen. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet, og likevel fortsetter jeg å gå tilbake. Når jeg sier begge deler i samme setning, blir det vanskeligere å gjemme seg bak den dårlige samvittigheten.
Skyldfølelsen er ekte, men den har ikke fått meg til å slutte. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hadde det så vondt med dette at affæren var over. Det kan jeg ikke si med hånden på hjertet.
Jeg sier stadig til meg selv at dette må ta slutt før jeg ødelegger ekteskapet mitt. Det høres bestemt ut. Så går jeg tilbake, og det jeg nettopp sa måtte ta slutt, fortsetter.
Siden det er naboen, er personen jeg må slutte å oppsøke, rett i nærheten. Men det forklarer ikke bort valgene mine. Det er jeg som går tilbake, selv om jeg er redd for hva jeg kan miste.
Jeg har ingen avslutning der jeg endelig klarte å stoppe. Jeg har et ekteskap jeg er redd for å ødelegge, en affære jeg har det forferdelig med, og den samme setningen jeg gjentar for meg selv: Dette må ta slutt.
