Da jeg kledde på meg for å dra på bar, hadde jeg ett strengt krav til undertøyet: Det måtte være rent. Jeg regnet ikke med at noen andre skulle vurdere utvalget.
Trusa jeg endte med, hadde ansiktet til Svampebob foran og Bleke bak. Jeg hadde kjøpt den på tull noen år tidligere. Så hadde jeg utsatt klesvasken, og vitsen var blitt en praktisk løsning.
På baren kom en fyr bort og spurte om jeg ville ta noen drinker med ham. Vi fant tonen, og kvelden endte med at jeg ble med ham hjem. Et sted mellom påkledningen og den avgjørelsen glemte jeg fullstendig hva jeg hadde under klærne.
Han la merke til det.
En latter var helt rimelig. Dette var ikke diskret undertøy med en liten tegneseriefigur gjemt i mønsteret. Her var det to lett gjenkjennelige ansikter. Det skulle vise seg at det ene også hadde stemme.
Han brøt ut i latter og begynte å etterligne Bleke. Først syntes jeg det var morsomt. Jeg hadde tross alt tatt med meg tegneserieundertøy på et uventet intimt besøk. Jeg så det komiske i situasjonen.
Problemet var at han aldri ble ferdig med å se det komiske i situasjonen.
Han fortsatte med kommentarer i Bleke-stemmen, også rett inn i øret mitt, og lo av trusa gjennom resten av tiden vi var sammen. Hver gang jeg trodde nummeret var over, hadde Bleke noe mer på hjertet. Han hadde tydeligvis ingen planer om å ta kvelden.
Jeg hadde regnet med å bli litt flau da jeg husket undertøyet. Jeg hadde ikke regnet med en så utholdende opptreden. Den første latteren kunne jeg fint være med på. Etter hvert var det vanskeligere å dele begeistringen.
Da jeg kom hjem neste morgen, var jeg grundig ferdig med den trusa. Den var kjøpt som en spøk, hadde gjort nytte for seg under en klesvaskkrise og hadde nå fått langt mer oppmerksomhet enn jeg orket.
Jeg kastet den av ren skam. Det var fortsatt en fullt brukbar truse. Jeg klarte bare ikke å se på den uten å høre ham.
