Første gang han helt uten videre kalte meg kjæresten sin, sa jeg ingenting. Jeg var opptatt med å oppdage at jeg kanskje hadde fått en ny tittel.
Vi er begge 30 og har datet i to–tre måneder. For en stund siden avtalte vi å være eksklusive, altså at vi ikke skulle ligge med andre. Den samtalen har vi hatt. Samtalen om at vi er kjærester, har vi ikke hatt. Med mindre jeg gikk glipp av en ganske vesentlig del.
Så sa han nylig: «Se på deg, da. Så god kjæreste du er.» Det var varmt og helt uanstrengt, og kanskje var det derfor jeg ble så overrasket. Han virket fortrolig med ordet. Jeg prøvde fortsatt å huske når vi hadde begynt å bruke det.
Jeg liker ham, og det var hyggelig å høre. Jeg hadde bare ikke fått med meg at vi hadde gått fra å avtale eksklusivitet til å omtale oss som kjærester i helt vanlig samtale.
Det er flere ting som tyder på at han er trygg på hvor dette er på vei. Han snakker om framtiden vår og er kjærlig når vi er sammen. Han har også sendt et bilde av oss til moren sin. Det føles som et nokså betydningsfullt valg av mottaker.
Ingenting av dette høres ut som en mann som prøver å holde meg på avstand. Likevel vil jeg gjerne forstå hva han mener før jeg erklærer oss som et par på grunnlag av en hyggelig kommentar og et bilde på telefonen til moren hans.
Jeg trenger ingen stor seremoni for å bli kjæresten til noen. Vi er i trettiårene. Jeg hadde ikke forventet et banner. Men jeg trodde vi kom til å ha en samtale der vi begge visste at vi brukte de samme ordene.
Kanskje avtalen om å være eksklusive var den samtalen for ham. For meg har det vært to litt forskjellige ting: å bestemme hva vi ikke gjør med andre, og å bestemme hva vi er for hverandre.
Jeg prøver ikke å skynde på ham. Han virker snarere som om han har kommet litt lenger enn jeg visste. Når han kaller meg kjæresten sin, sier han da at han vil satse på oss, eller regner han med at vi allerede har avklart det?
