Han jeg dater, er på reise alene i seks uker. Jeg har svart på savnet med å gå løs på et ganske ambisiøst puslespill. Folk takler slikt forskjellig.
Jeg er 29, han er 28, og vi har datet i noen måneder. Vi har en utrolig god kjemi. Når han kommer hjem, vil jeg at han skal føle seg verdsatt og satt pris på. Foreløpig innebærer planen velkommen hjem-bannere, vimpler og ballonger. Et beskjedent opplegg, så lenge man ser bort fra vimplene.
Jeg har også kjøpt et puslespill med et landskap fra stedet han besøker. Det legger jeg mens han er borte. Tanken er å ramme det inn, pakke det inn og gi ham noe personlig han kan ha hjemme, hvis han liker det. Jeg er klar over at det å bli glad for en gave og det å ville ha den hengende på veggen er to forskjellige ting.
Å jobbe med puslespillet får meg til å føle meg nærmere ham. Han opplever stedet. Jeg blir grundig kjent med de mange små delene som ser mistenkelig like ut.
Og så lager jeg en video. Jeg filmer mens jeg pusler, og vil også ta med innrammingen, pyntingen hjemme hos ham og reaksjonen hans når han kommer hjem.
Videoen begynte som et prosjekt for min egen del. Jeg har hatt lyst til å øve på å fortelle historier, og dette ga meg noe konkret å jobbe med. Men jo mer jeg lager, desto mer romantisk blir det. Kanskje jeg viser ham den når den er ferdig.
For meg er romantikk ofte nettopp dette: å tenke på noen, bruke tid på noe til dem og velge detaljer som betyr noe. Jeg liker å gjøre det. Det føles ikke som en plikt.
Samtidig har vi bare datet i noen måneder. Ikke alle ønsker å komme hjem fra ferie til pynt og et ferdig innrammet landskap. Det jeg mener som omtanke, kan kanskje oppleves som litt voldsomt.
Så jeg lurer på hvordan dette ville vært for andre. Ville ballonger og en personlig gave knyttet til reisen fått deg til å føle deg verdsatt? Eller ville du foretrukket en roligere velkomst, med betraktelig færre vimpler?
