Jeg er 29, har vært i seriøse forhold og har vært forlovet to ganger. Begge gangene var det jeg som gjorde det slutt. Jeg klarer altså å ta vanskelige avgjørelser når det trengs. Å bytte ut et utslitt grønt teppe krever tydeligvis litt lengre betenkningstid.
Jeg sover med to kosepledd. Jeg kaller dem Kiki. Det ene er lysegrønt og vevd i akryl, det andre er et rutete stadionpledd. Jeg har hatt en Kiki siden jeg ble født, men selve pleddene blir byttet ut når de begynner å gå i oppløsning. Nummer to kom til mens jeg studerte. Et helt rimelig tidspunkt å utvide støtteapparatet på.
Strengt tatt er det tre. Det tredje ligger på puta mi, så katten har noe å kna på. Det har en jobb å gjøre.
Når jeg skal sove, holder jeg de to faste Kiki-pleddene samlet inntil ansiktet. Hvis jeg bare ligger og slapper av, liker jeg å legge det grønne over ansiktet. Det er ikke noe stort ritual. Det er behagelig og kjent, og jeg kommer sannsynligvis til å fortsette.
De holder seg i senga, bortsett fra når jeg er på reise. Jeg vasker dem hver uke eller annenhver uke og erstatter dem når de er utslitt. Grønne Kiki nærmer seg den grensa nå. Snart blir det kanskje en ledig stilling i en ellers svært stabil virksomhet.
Og ja, jeg er nevrodivergent. Jeg nevner det fordi det gjerne besvarer spørsmålet folk allerede er i ferd med å stille.
Det er snart tre år siden forrige forhold. Nå som jeg har begynt å tenke på å date igjen, lurer jeg litt på hvordan akkurat denne sovevanen vil bli mottatt. Alene er jeg helt komfortabel med den. Men straks jeg ser for meg noen nye ved siden av meg, blir jeg veldig klar over at jeg er en voksen kvinne som ligger og tviholder på to pledd ved navn Kiki.
Jeg vet ikke om en mulig kjæreste ville synes det var søtt, rart eller knapt verdt å legge merke til. Bekymringen er liten, men den slipper ikke helt. Før eller siden skal kanskje noen dele seng med meg. Må jeg presentere pleddene også?
