Det er en kvinne jeg liker på studiestedet mitt. Vi går på forskjellige avdelinger, så sjansene for å møte henne avhenger av en timeplan som viser liten interesse for kjærlighetslivet mitt.
Vi har møttes to ganger. Første gang snakket vi knapt sammen. Andre gang fikk vi en skikkelig fin prat. Hun var søt og hyggelig, og det var lett å snakke med henne. Etterpå har jeg klart å gjøre tanken på enda en samtale svært innviklet.
Jeg trodde vi kom til å støte på hverandre igjen. Det virket som en grei plan: være på samme studiested, fortsette å eksistere og før eller siden møtes. Den krevde nesten ikke initiativ, noe jeg satte stor pris på.
Men vi har ikke møttes igjen, og jeg kjenner at jeg er skuffet. Det holder tydeligvis ikke å gå på samme sted for å få et passende tredje møte. Ulike avdelinger er overraskende effektive når det gjelder å holde to mennesker unna hverandre.
Den litt plagsomme detaljen er at jeg har telefonnummeret hennes. Det finnes altså en helt konkret måte å ta kontakt på. Problemet er blitt ganske avgrenset, uten at det føles særlig mindre.
Skal jeg bare sende et hei? Det høres normalt ut helt til jeg ser for meg at hun svarer «hei», og jeg dermed har brukt opp alt jeg har forberedt. To hilsener. Da har vi i det minste bekreftet at begge telefonene virker.
Jeg har aldri vært i et forhold, så jeg har ikke så mye erfaring å støtte meg på. Jeg vet ikke hvordan jeg skal vise interesse uten at det blir kleint. Kanskje hun ville oppfattet en melding som helt hverdagslig, mens jeg behandler den som en opptaksprøve.
En god samtale betyr jo ikke at hun liker meg på den måten. Men den ga meg lyst til å snakke med henne igjen. Siden vi så sjelden treffes, er jeg redd det blir vanskelig å få en ny, avslappet start hvis jeg roter det til.
Så her sitter jeg. Jeg har nummeret hennes, jeg vil snakke med henne, og jeg klarer å se for meg at jeg sender et hei. Det er det jeg skal si etter at hun svarer, jeg står fast på.
