Jeg er 24, heterofil og tydeligvis lite interessert i menn i min egen aldersgruppe. Jeg kan godt se at en jevnaldrende mann er kjekk. Det er bare sjelden ham jeg fortsetter å se på hvis det står en attraktiv, eldre mann i nærheten.
Sånn har det vært siden jeg fylte 18. Kjekke, eldre menn har hatt forbausende lett for å fange oppmerksomheten min. Jeg har hatt noen år på å vente på at smaken skal endre seg, men den virker godt fornøyd med tingenes tilstand.
Det blir særlig tydelig når jeg er på ferie. Jeg får øye på en flott, eldre mann som står alene, og plutselig skjer det noe med gangen min. Hoftene får litt mer å gjøre. Ikke noe som krever tillatelse fra lokale myndigheter, bare nok til at han kanskje legger merke til meg.
Det er egentlig hele opplegget. Jeg ser ham, vil at han skal se meg, og bruker noen meter på å gå med en innsats som ellers er forbeholdt langt viktigere gjøremål.
Men alder alene holder ikke. Jeg har en type innenfor typen. Det må være en mann jeg synes er ordentlig tiltrekkende, en sånn folk gjerne kaller en DILF. Fødselsåret er ingen adgangsbillett i seg selv.
Og før noen begynner å lete etter en forklaring i forholdet mitt til pappa: Vi har det kjempefint sammen. Det har vi alltid hatt. Jeg kjenner ikke til noe familiedrama som kan forklare hvorfor en jevnaldrende mann knapt får et ekstra blikk, mens en kjekk, eldre fremmed får hele oppmerksomheten min.
Det som undrer meg mest, er hvor konsekvent det er. Jeg trenger aldri å overtale meg selv til å synes disse mennene er attraktive. Den samme følelsen lar seg heller ikke bestille når jeg møter menn på min egen alder, uansett hvor fine de måtte være.
Så drar jeg på ferie igjen, ser enda en kjekk, eldre mann stå for seg selv og merker at jeg justerer gangen. Granskningen får vente til jeg har passert ham.
