Da jeg studerte, kjente jeg en kvinne som var slående vakker. Lyst, silkemykt hår, blå øyne og nesten alltid et smil. Hun var en av dem man kunne beskrive helt nøyaktig og likevel høres ut som om man tok litt hardt i.
Hun hadde en veldig feminin stil og kunne sjarmere de fleste. At hun var populær i klassen, overrasket meg ikke. Jeg var mer overrasket over hvor mange utenfor klassen som også viste interesse.
Eldre menn la stadig merke til henne, både på universitetet og ellers. Jeg hadde regnet med oppmerksomhet fra medstudenter. Resten av den voksne befolkningen hadde tydeligvis også meldt seg på.
Enkelte forelesere kunne være litt vel hjelpsomme. Hjelpsomhet er for all del en god egenskap hos en foreleser, men iblant var entusiasmen påfallende. Jeg kunne ikke vite hva som lå bak. Jeg la bare merke til det.
Så var det menn som uten videre fortalte henne om følelsene sine. Akkurat den delen syntes jeg var særlig klein. Det er ganske mye å få i fanget når man bare går rundt og gjør sine egne ting. For mannen kunne det være et stort øyeblikk. For henne var det enda en henvendelse å ta stilling til.
Hun virket langt mer vant til det enn jeg var. Noen ganger overså hun oppmerksomheten. Andre ganger brukte hun den til sin fordel på en måte jeg syntes var smart. Hun var flink til å lese situasjoner og vurdere hvor mye tid hun ville bruke på dem.
Det slo meg hvor ofte folk kom bort til henne med en interesse som allerede var godt utviklet, før hun selv hadde rukket å bidra med stort. De var betatt før samtalen begynte. Så måtte hun finne ut hva hun skulle gjøre med det.
Har andre som kjenner svært attraktive kvinner, lagt merke til det samme? Var det mengden oppmerksomhet som overrasket dere, eller hvor hverdagslig det virket for dem som var involvert?
Jeg syntes fortsatt en og annen følelseserklæring var klein å være vitne til. Hun hadde tydeligvis fått en del trening.
