Etter litt over en måned med dating føler jeg at jeg har blitt en bekjent han setter stor pris på. Han er hyggelig mot meg. Han er omsorgsfull. Han planlegger neste date. Jeg skjønner bare ikke hvor det ble av all ømheten.
I starten var han så ivrig og oppmerksom at det nesten virket for godt til å være sant. Han ga meg komplimenter og brukte søte kallenavn. Jeg trengte ikke granske samtalene våre for å finne tegn på at han likte meg. Det kom ganske tydelig fram.
Så støtte vi på en liten hump. Vi snakket ut om det, og i noen dager var alt fortsatt fint. Jeg trodde vi hadde ordnet opp. Men så endret han seg brått.
Kallenavnene forsvant. Det samme gjorde komplimentene. Jeg fortsatte å gi ham oppmerksomhet og si fine ting, men svarene hans begynte å føles rent vennskapelige. Han var verken slem eller direkte avvisende. Varmen som hadde vært der bare noen dager tidligere, var bare borte.
Hvis han hadde sluttet å legge planer, ville jeg i det minste hatt noe tydelig å forholde meg til. Men han holder fortsatt på å avtale neste date. Det er den detaljen jeg stadig vender tilbake til når jeg nesten har overbevist meg selv om at han har mistet interessen.
Jeg spurte om han var sur på meg. Han sa nei.
Han har mye å håndtere, og jeg prøver å ta hensyn til det. Jeg forventer ikke at noen skal være like intense som i de første ukene for alltid. Men skiftet var så brått at jeg merket det med en gang. Nå lurer jeg på hva slags date vi egentlig planlegger.
Kommer han til å avlyse i siste liten? Møter han opp for å si at han ikke vil fortsette? Eller blir han glad for å se meg, helt uvitende om at jeg har brukt dagene før daten på å lure på om det romantiske allerede er over?
Først ville jeg spørre folk som driver med lovebombing, hvorfor de gjør det. Nå lurer jeg mest på én ting: Kan han fortsatt like meg, men bare ha hatt søte ord nok til én måned?
