Etter en uke med meldinger avtalte jeg middag med en kvinne jeg hadde møtt på nettet. Vi skulle på en uformell pub, ikke noe stort opplegg: sitte og prate og ta en drink eller to. Jeg sendte henne en hyggelig melding om morgenen og skrev at jeg gledet meg.
Jeg kom tidlig, satte meg ved baren og bestilte noe å drikke. Omtrent ti minutter etter avtalt tid ringte hun fra parkeringsplassen. Hun hadde ikke regnet med å måtte betale for parkering. Jeg sa at puben godkjente parkeringen, så de første fire timene var gratis. Hun trengte ikke bekymre seg.
Det var tydeligvis ikke det svaret hun ville ha. Hun sa at jeg måtte bli flinkere til å kommunisere, og at hun dro hjem. Jeg ble tatt på senga og spurte om hun mente det, eller om hun tullet. «Høres det ut som jeg tuller? Jeg er vant til menn som kommuniserer bedre enn dette», svarte hun. Jeg ønsket henne en fin kveld og en trygg kjøretur hjem. Så la hun på.
Jeg sa til bartenderen at jeg ikke trengte noe bord likevel. Hun beklaget at det ikke ble noe av. Jeg sa at jeg egentlig var ganske glad for det.
Jeg begynte å date igjen forrige måned, etter 25 år. Den første jeg møtte, sluttet å svare etter daten. Den andre bestemte seg for ikke å møtes kvelden før vi skulle på date. For en måned siden ville jeg kanskje ha brukt kvelden på å lure på hva jeg hadde gjort galt, og hvordan jeg kunne rette det opp. Denne gangen var jeg ikke bekymret.
Jeg trenger ikke å ha disse kvinnene i livet mitt. Den rette vil også ville legge inn en innsats. Denne daten rakk i hvert fall aldri lenger enn til parkeringsplassen.
