Etter kunsttimen kom jeg på at jeg hadde glemt vannflaska, så jeg gikk tilbake for å hente den. Da fikk jeg øye på hun jeg liker, som sto sammen med noen jenter fra klassen og snakket om hvilke gutter de syntes var søte. Jeg gjemte meg for å høre om noen nevnte meg. Ikke mitt mest gjennomtenkte øyeblikk, men nysgjerrigheten vant. Jeg tror ikke de så meg.
Så sa hun: «Jeg synes [navnet mitt, uttalt feil] er ganske søt.» Hun sa navnet mitt feil, men akkurat da var det ikke det jeg hang meg opp i.
En av de andre jentene svarte: «Hva? Du kan jo finne noen som er mye bedre enn ham.» Det gjorde vondt å høre. Jeg vet at jeg ikke er klassens kjekkeste, og hun er den peneste jenta i verden, hvis du spør meg. Men hun forsvarte meg: «Jeg synes fortsatt han er pen. Skjønnhet er subjektivt, og det er jo innsiden som teller.»
Jeg holdt på å smelte. Men jeg vet fortsatt ikke om hun faktisk liker meg, eller bare synes jeg er søt.
Da de begynte å pakke sammen, skyndte jeg meg ut før de oppdaget at jeg hadde stått og lyttet. Vannflaska fikk bare bli igjen. Senere, i timen, kom hun bort til meg og ga den tilbake. Navnet mitt sto ikke på den, så jeg aner ikke hvordan hun skjønte at den var min.
Nå klarer jeg ikke å slutte å tenke på det. Kanskje jeg faktisk har en sjanse?
