En fiktiv refleksjon om samliv og ekteskap.
Jeg pleide å si at vi ikke trengte et papir for å bevise at vi var glade i hverandre. Vi hadde et godt forhold og et hjem vi begge ønsket å komme tilbake til. Et bryllup sto ikke på listen.
Så satt jeg en ettermiddag med regninger og forsikringspapirer. En venninne spurte om vi faktisk hadde undersøkt hvordan vi hadde ordnet det praktiske. Jeg oppdaget at jeg hadde sterke meninger om ekteskap og ganske svake kunnskaper om våre egne avtaler.
Følelser og praktiske valg kunne snakkes om samtidig
Vi begynte å stille spørsmål om bolig, økonomi og hva vi ønsket skulle skje hvis en av oss ble syk eller døde. Vi måtte finne svar som gjaldt vår situasjon, med kvalifisert hjelp der det var nødvendig. Historier fra venner i andre land var ikke tilstrekkelig grunnlag.
Det var ingen grunn til å anta at et bryllup automatisk løste alt. Det var heller ingen grunn til å avvise samtalen fordi jeg var glad i formuleringen «bare et papir».
Jeg kunne ombestemme meg uten å rette på andre
Etter hvert begynte jeg å like tanken på å gifte oss. Ikke fordi alle gode forhold må ende der, men fordi det kunne være et valg vi ønsket å ta sammen.
Jeg trengte ikke beskrive det tidligere livet vårt som mindre verdifullt. Jeg trengte bare å innrømme at jeg nå så annerledes på noe jeg hadde vært svært sikker på.
Ekteskapet ble ikke et bevis på at kjærligheten var ekte. Det ble én mulig måte å gi våre egne ønsker en tydelig form på.
