Før følte jeg at jeg ikke var bra nok for noen. Nå vet jeg at jeg har verdi, og jeg klarer å være alene uten å se det som en dom over meg selv. Det er et stort fremskritt. Likevel synes jeg det er like vanskelig å forstå hva som skjer når jeg prøver å få en date.
Jeg er 25 og tar innimellom kontakt med kvinner jeg er interessert i. Det kan være en kollega, en medstudent eller noen jeg møter ute blant folk. Så langt har jeg bare fått avslag. Jeg aksepterer svaret fra hver enkelt. Det vanskelige er å se alle avslagene samlet og ikke skjønne hva de forteller meg.
Utseendet er det første jeg begynner å lure på. Kanskje fordi det virker som noe det burde være mulig å vurdere. Men jeg lurer også på om jeg fortsatt er mer usikker enn jeg merker selv. Kanskje jeg virker keitete selv når jeg synes det går greit. Eller kanskje jeg tolker vanlig vennlighet som interesse. Erfaringene mine har i hvert fall ikke gjort meg tryggere på at jeg klarer å lese signalene.
Så er det alt det praktiske. Jeg bor med familien, og når jeg forestiller meg at datingen faktisk går bra, begynner jeg straks å tenke på privatliv. Hvor skulle vi vært hvis vi ville være intime? Jeg har ikke noe opplagt sted. Noen ganger rekker jeg å gjøre det til et så stort problem at jeg lurer på hvorfor jeg prøver, før jeg engang har fått avtalt en date.
Kalenderen gir meg også noe å gjemme meg bak. Jeg jobber, studerer, trener og holder på å bygge opp en oppstartsbedrift. Jeg kan lett fortelle meg selv at jeg uansett ikke har tid til dating. Samtidig tror jeg at jeg kunne fått plass til noen uformelle treff.
Jeg trenger ikke at alle jeg spør, sier ja. Jeg skulle bare gjerne forstått litt mer av hvorfor svaret alltid blir nei. Er det utseendet, usikkerheten, signaler jeg overser, eller noe jeg ikke klarer å se fra min side av samtalen?
