Jeg har vært singel hele livet. Av og til lurer jeg på om jeg har oversett noe som alle andre ville ha fått med seg. Ikke en stor kjærlighetserklæring, bare små tegn på at noen kanskje likte meg. Hvis det i det hele tatt var noen tegn.
Det siste er viktig. Jeg kan se tilbake og gruble, men jeg kan ikke oppsøke alle kvinnene jeg har kjent og spørre hva de egentlig mente. Minnene kommer uten fasit. At en mulighet virker overbevisende flere år senere, gjør den ikke mer sikker.
Mine egne forelskelser har vært lettere å kjenne igjen. Jeg har likt kvinner, holdt følelsene for meg selv og også blitt avvist. Det jeg ikke har opplevd, er at noen har vist romantisk interesse for meg så tydelig at jeg har sluppet å gjette.
Kanskje det handler om manglende erfaring. Usikkerhet spiller nok også inn. Når jeg har vanskelig for å forestille meg at noen kan ønske å være sammen med meg, faller det meg kanskje ikke inn at de kan være interessert. Først lenge etterpå begynner jeg å lure.
Det er frustrerende å føle at jeg kom for sent til en mulighet jeg ikke engang vet om fantes. Overså jeg en sjanse, eller har jeg bare blitt flinkere til å forestille meg en? Nå står det uansett ingen foran meg som kan oppklare det.
Egentlig handler det om et ganske enkelt ønske: Jeg vil vite hvordan det føles å bli elsket. Å være noens favorittperson. Å vite at noen vil være kjæresten min, uten at jeg hele tiden må lure på om jeg er god nok. Det er den følelsen jeg mener når jeg tenker på ubetinget kjærlighet, selv om jeg aldri har vært i et forhold og ikke har noe å sammenligne med.
Jeg lurer på hvordan andre som alltid har vært single, opplever dette. Har dere fått vite flere år senere at en forelskelse var gjensidig? Var det noen som til slutt sa det rett ut? Jeg vil særlig høre om det øyeblikket da dere slapp å lure på om noen ville være sammen med dere.
