Hvis jeg ville date en kollega, tror jeg nesten jeg ville brukt like mye tid på å forestille meg arbeidsdagen etterpå som selve daten.
Jeg skjønner godt fristelsen. Vi ville allerede hatt noe å snakke om. Kanskje jeg kjente humoren deres, hadde sett hvordan de behandlet andre, og visste at en prat med dem kunne gjøre en lang ettermiddag litt kortere. Det er noe fint ved å bli glad i noen midt i en helt vanlig hverdag.
Så ser jeg for meg at vi sitter ved hver vår pult neste morgen, etter at en av oss på en så vennlig måte som mulig har sagt at det neppe blir noen ny date. Jobben må fortsatt gjøres. Ingen av oss kan bare forsvinne inn i en annen omgangskrets.
Selv om daten gikk bra, ville det dukke opp spørsmål. Ville vi ønsket å holde det like privat? Kunne en hyggelig prat fortsatt være en hyggelig prat når de andre begynte å legge merke til oss? Hvis en av oss hadde myndighet over den andres arbeid, ville det blitt mer komplisert allerede før vi valgte restaurant.
Jeg henger meg særlig opp i ønsket om å gjøre det «uten å ødelegge noe». Det er som å be om en garanti før noe har skjedd. Jeg kan se for meg å ta hensyn, gå rolig fram og gjøre det lett å si nei. Men jeg kan ikke styre alle de kleine følelsene som kan komme etterpå.
Så spørsmålet blir egentlig dette: Har jeg så lyst til å be denne personen ut at jeg også er villig til å møte dem på jobb dagen etter, uansett hva svaret blir?
