Noen ganger, etter en lang dag, skulle jeg ønske jeg hadde noen å fortelle om den til. Det trenger ikke ha skjedd noe stort. Kanskje jeg bare vil dele en liten ting, høre hvordan den andre har hatt det, eller ha noen å lene meg inntil en stund. Noen som er der når dagen roer seg.
Så kommer alle de andre dagene, da jeg har det helt fint alene. Jeg liker mitt eget selskap. Det å være singel ligger ikke og gnager i bakhodet hele tiden. Jeg går ikke rundt og venter på et forhold før livet kan begynne.
Det er akkurat dette jeg synes er vanskelig å forklare, også for meg selv. Jeg savner noen å dele livet med, men kjenner ingen sterk trang til å lete. Det høres kanskje selvmotsigende ut. Likevel er begge deler sant: Jeg kan ønske meg nærhet og samtidig trives med livet jeg har.
Når jeg tenker på dating, tenker jeg fort på alt som må til før man blir trygge på hverandre. Blandede signaler. Usikkerheten rundt om noen mener det de sier. Å prøve å bli kjent mens ingen av oss vet hvor det bærer. Jeg kan bli sliten bare av tanken.
Jeg vet at det kan finnes et fantastisk menneske på den andre siden av alt dette. Men livet mitt nå har også mye ved seg. Det er fredelig, og jeg liker det. Det frister ikke alltid å gi slipp på den roen for noe jeg ennå ikke vet hva er.
Jeg er åpen for å møte noen på en naturlig måte. Hvis jeg treffer en person jeg får god kontakt med, kan jeg fint se for meg å gi vedkommende plass i livet mitt. Jeg føler bare ikke at jeg må fortsette å lete helt til det skjer.
Kanskje betyr det at jeg har det godt med meg selv. Eller kanskje det behagelige er blitt så kjent at jeg ikke merker når jeg lukker døren. De kveldene jeg ønsker meg noen ved siden av meg, lurer jeg på om jeg faktisk lar den stå på gløtt.
