Vi har vært på fem dater: to middager, to lunsjer og en tur på kino. Listen er så kort at jeg husker den uten å sjekke noe. Likevel har jeg allerede dårlig samvittighet for at jeg kanskje vil avslutte.
Han spurte etter Instagram-kontoen min for omtrent en måned siden. Vi begynte å snakke sammen, og rundt to uker senere møttes vi for første gang. Siden har det blitt flere meldinger, flere avtaler, kyssing og litt annen nærhet. Vi har ikke definert hva vi er. Han har ikke spurt om jeg vil være kjæresten hans.
Likevel føles det ikke så uforpliktende at jeg bare kan trekke på skuldrene og gå videre. Han har sagt at han liker meg veldig godt, og jeg har sagt det tilbake. Det er særlig det jeg blir sittende fast i. Jeg vet ikke når jeg begynte å tvile, eller om følelsene har endret seg nok til at jeg kan si at jeg har mistet interessen. Jeg vet bare at jeg ikke er sikker lenger.
Han er hyggelig. Jeg kan ikke peke på en elendig date eller noe han sa som plutselig forandret alt. Hvis noen spurte hva han hadde gjort galt, ville jeg ikke hatt noe svar. På en eller annen måte gjør det tanken på å si nei til en ny date enda vanskeligere.
Det forrige forholdet mitt tok slutt fordi vi begge mistet interessen. Ingen av oss måtte komme med en beskjed den andre var uforberedt på. Vi hadde kommet til samme sted. Det var slutt, men vi var i det minste enige om hva som skjedde.
Denne gangen virker han fortsatt ivrig. Jeg er den som nøler, mens en måned med meldinger og fem dater begynner å føles som løfter jeg ikke husker å ha gitt.
Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal si. Bare det å sette ord på tvilen får meg til å føle meg slem, men den forsvinner ikke av at jeg holder den for meg selv. Vi er et sted mellom å bli kjent og å bli noe mer. Hvordan sier jeg at jeg kanskje ikke vil fortsette?
