Vennene våre tuller med at vi sikkert kommer til å gifte oss. Vi har vært sammen i nesten tre år, reiser sammen og krangler sjelden foran andre. Jeg skjønner hvorfor de tenker sånn. De vet ikke om meldingene, eller at jeg i det stille har hjulpet kvinnen som sendte dem.
For omtrent åtte måneder siden kom det et varsel på telefonen hans mens han sov. Det var fra eksen. Jeg åpnet meldingen, selv om jeg visste at jeg ikke burde, og fant samtaler han aldri hadde nevnt.
Han hadde alltid sagt at bruddet var noe begge ønsket. Til henne skrev han at han savnet livet de hadde hatt, lurte på hva som ville skjedd om de hadde blitt sammen, og var usikker på om han hadde valgt riktig. Meldingene var ikke direkte romantiske. Jeg ble likevel kvalm av å lese dem.
Neste morgen oppførte jeg meg som vanlig. Noen dager senere fant jeg henne på sosiale medier. Hun hadde mistet jobben, flyttet hjem til foreldrene og så ut til å ha det vanskelig. Jeg skrev at jeg visste om samtalene deres og hva han hadde sagt bak ryggen min.
Hun var hyggelig. Hun beklaget at hun hadde blitt en del av dette, og sa at hun ikke ønsket å komme mellom oss. Vi fortsatte å snakke innimellom. Etter hvert hjalp jeg henne med å finne jobb gjennom en bekjent, og oppmuntret henne til å søke på en leilighet hun hadde sett på.
De neste månedene gikk det bedre for henne. Kjæresten min fortsatte som før. Han sjekket fortsatt profilen hennes av og til, men nevnte aldri samtalene deres. Jeg fortalte heller ikke om mine.
En kveld skrev hun at hun ville takke meg ansikt til ansikt. Selv om situasjonen hadde vært ubehagelig, hadde jeg behandlet henne bedre enn han noen gang hadde gjort. Jeg gråt da jeg leste det. Jeg hadde lagt så mye i å hjelpe en han tydeligvis ikke var ferdig med å savne.
Jeg har fortsatt ikke tatt det opp med ham. Noen ganger føles hemmeligholdet umodent. Andre ganger vil jeg at han skal kjenne litt på usikkerheten han har gitt meg uten å vite det.
Jeg hater henne ikke. Jeg håper hun finner en fantastisk person, og er glad for at hun har fått det bedre. Men når vennene våre snakker om ekteskap, vet jeg ikke lenger om jeg ønsker meg den framtiden de ser for seg. Jeg vil ikke fortsette å lure på om han skulle ønske han levde et annet liv.
