Kjæresten min og jeg har vært sammen i fem år. Jeg er 29, og han er 30. Før ferien vår kunne jeg bare nyte at han la en hånd rundt livet mitt. Nå begynner jeg å lure på hva han legger merke til.
Vi reiste til et varmt sted og var mye på stranden. Jeg gikk i bikini og håpet å bli brun. Etter noen strandturer merket jeg at han holdt mer avstand. Han tullet mindre med meg i vannet og tok sjeldnere hånden min eller la armen rundt meg.
Ved siden av oss lå et par på vår alder tett omslynget på et håndkle. De så så fine ut sammen. Jeg spurte hvorfor ikke vi kunne ligge sånn, og han trakk på skuldrene. Så begynte jeg å se på de andre kvinnene. De virket slankere og brunere enn meg. Jeg ble redd for at han syntes det var flaut å være ved siden av meg.
Jeg har drevet med idrett hele livet og er i god form, men har litt mer former nå og fyldigere lår enn vanlig. Først prøvde jeg å si til meg selv at jeg overtenkte. På vei hjem fra middag den kvelden spurte jeg likevel hvorfor han hadde vært så fjern på stranden.
Han sa at han ikke visste. Da jeg spurte om det var fordi de andre kvinnene så bedre ut enn meg, ble han stille. Han sa at han ikke var flau over kroppen min, og at han fortsatt var tiltrukket av meg. Etter hvert sa han likevel at han syntes jeg var mindre attraktiv enn kvinnene rundt oss, og at det hadde gjort ham rar og fått ham til å bli sittende i egne tanker.
Det gjorde ordentlig vondt. Slutten av ferien ble ødelagt, selv om jeg prøvde å legge det til side så vi kunne få noe fint ut av resten. Nå har vi vært hjemme i over en måned, og samtalen sitter fortsatt i meg.
Når vi ligger i sengen og han legger hånden på magen min eller rundt livet, spenner jeg meg. Kjenner han noe han ikke liker? Er jeg for myk? Jeg klarer ikke å nyte nærheten, fordi jeg venter på en ny vurdering. Det har gjort det vanskelig å være intim.
I går kveld fortalte jeg ham det. Han sa at han elsker kroppen min. Jeg svarte at det gjør han bare når ingen slankere er i nærheten. Det var spisst sagt, men det var også akkurat det jeg var redd for. Han fikk tårer i øynene, ba om unnskyldning og sa at han hadde ødelagt det han hadde.
Jeg hørte unnskyldningen. Likevel venter jeg på kritikk når han tar på meg. Skal jeg bare godta det han sa og leve med det? Hvordan blir jeg trygg på kroppen min sammen med ham igjen?
